Det finnes mange bøker og artikler som omhandler sikkerhetspolitiske problemstillinger i det sensitive nordområdet, som omkranser de strategiske atombasene til Russland. Men det finnes ingen bøker som går i dybden på spørsmålet om hvordan de sikkerhetspolitiske spenningene mellom amerikanske, russiske og norske militære reelt sett kommer til uttrykk. Ikke minst innad i det som er «NATO i nord», det norske forsvaret, og videre ned i kommandokjeden – blant dem som skal gi norsk sikkerhetspolitikk et praktisk innhold.
Dette er oppsiktsvekkende all den tid norske styrker tilhører statens mest dramatiske og kontroversielle virkemiddel. Det finnes ingen andre politiske virkemidler som er bedre egnet til å skape engstelse, uro og bekymring i de tusen hjem, og i andre land, enn når militære styrker settes på krigsfot.
Samtidig har også lille Norge vokst i militær slagkraft; lilleputten i nord anses i dag for å være en middels stor militær makt i NATO. Til tross for bare 17.000 ansatte og 60 milliarder i årlig budsjett, besitter Forsvaret noen av verdens mest etterspurte spesialsoldater, etterretningskapasiteter, jagerfly og maritime overvåkningsfly.
Alle er de på jakt etter én ting: Russlands strategiske undervannsbåter, i det de seiler ut fra basene på Kolahalvøya. Ute i Europa ses derfor Norge på som en interessant strategisk samarbeidspartner. Selv for land som Storbritannia, Polen og Tyskland. Vi snakker om regionale stormakter med mellom 40 og 80 millioner innbyggere.
