Studenter som tar deler av studiet i land i Sør

Prosjektet er ment å følge opp og systematisere et arbeid som har pågått de fem siste årene. Jeg har i samarbeid med fire avdelinger ved HiO drevet et kurs for å forberede studenter som tar deler av utdanning sin i land i Sør. Jeg har tidligere intervjuet kontaktpersoner og veiledere i flere av de landene studentene har reist til. Dette prosjektet ble finansiert ved hjelp av Interkultmidler. Jeg ønsker nå å få et bilde av hva studentene oppnår ved å reise ut og hvordan HIOA forholder seg til dette sett fra studentenes side. Er denne virksomheten, som det ofte tilsynelatende kan virke som, en reise hvor studentene primært opplever en personlig veks. Studentene som gir tilbakemeldinger på kursene sier at de lærer lite rent faglig, men at det er viktig allikevel å reise ut på denne måten. Er den kunnskapen de har med seg tilbake mulig å konvertere til kompetanse i profesjonsutøvelse i et flerkulturelt samfunn? Hvordan opplever studentene at de erfaringene og kunnskapene de har med seg tilbake til HiOA ivaretas og integreres i utdanning og egen profesjonsutvikling? Blir disse erfaringene og kunnskapene bevisstgjort hos studentene fra lærernes side, eller er det en prosess de må foreta selv? Blir disse oppholdene kvalitetssikret nok, både personlig og faglig? Eller er HIOA mest opptatt av å oppnå et høyt antall studenter som deltar i denne typen av aktivitet fordi det er en av føringene som legges på og forventes i høyere utdanning i vår tid. Prosjektet er tenkt å ende opp med en eller flere artikler i internasjonale tidskrift