Sammendrag
I praksis står sykepleierstudenten overfor møte med mennesker som erfarer
betydelige endringer i livet. Dette er endringer som ofte er av en så alvorlig
grad at livet snus på hodet. I utøvelse av sykepleie, kommer studenten nær
mennesker med mangfoldige livserfaringer, erfaringer som bærer i seg den store
variasjonen som livet favner. Sykepleie innebærer å ta seg av mennesker som på
grunn av sykdom, skade eller svekkelse har behov for hjelp (Henderson 1998,
Orem 2001, Benner & Wrubel 1989). Relasjonen mellom hjelper og hjelpemottaker
beskrives av mange som en asymmetrisk relasjon hvor det hviler et spesielt
ansvar på hjelperen for at relasjonen skal lykkes. Utøvelse av sykepleie
stiller store krav til den profesjonelle hjelper, krav om kunnskap og
kompetanse. Dette er kunnskap og kompetanse som det forventes at
sykepleiestudenten skal utvikle gjennom sitt teoretiske og praktiske studium.
Etisk kunnskap innebærer blant annet generell teori om verdier og normer.
Teoretisk vurdering og analyse av utfordringer knyttet til mer spesifikke
forhold som for eksempel sykepleiepraksis, er også en del av denne type
kunnskap. En forutsetning for at denne kunnskap skal ha betydning for andre
enn en selv, er at den kunnskap en som sykepleier besitter kommer til uttrykk
i utøvelsen av sykepleie. Dette er en forutsetning som gis til kjenne i
offentlige dokumenter for utdanning av sykepleiere. I Rammeplan og forskrift
for Sykepleierutdanning står det under formål og mål at studenten etter endt
utdanning skal ha utviklet handlingskompetanse til å ”møte pasienter og
pårørende med varhet, innlevelse og moralsk ansvarlighet” og ”utøve sykepleie
ut fra et menneskesyn som bygger på respekt, likeverd og ansvar for svake
grupper” (Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 2000). I utdannelse
av sykepleiere stilles det med andre ord ikke bare krav om at studenten skal
ha tilegnet seg kunnskap innenfor sentrale områder, men også om etisk
handlingskompetanse. En kompetanse som kommer til uttrykk i det konkrete møtet
mellom henholdsvis sykepleierstudent og pasient og sykepleierstudent og
pårørende. Med dette som bakgrunn er det mitt ønske å utvikle større
forståelse og kunnskap om den utvikling som skjer med sykepleiestudenten i
løpet av utdanningen, med hensyn til den moralske kompetansen.
Studien har en fenomenologisk, hermeneutisk vitenskapsteoretisk tilnærming. To
retninger som begge har forståelse som sitt fokus. Mens hermeneutikk
tilkjennegir at forståelse utvikles gjennom menneskets værende i verden ved
hjelp av en språklig fortolkning basert på ens forforståelse (Nortvedt og
Grimen 2004). Så vektlegger fenomenologien forståelse basert på den
inntrykksbaserte, før-språklige og før-refleksive erfaringen av verden. Med
andre ord er fenomenologien opptatt av den erfaringen som ligger forut for, og
til grunn for fortolkningen. Denne forståelsen ligger til grunn for
forskningsprosjektet som er gjennomført som et feltarbeid gjennom tre
år.Hensikten er å utvikle forståelse om hva studentene lærer i klinisk praksis
og hva det er som påvirker denne læringen.
Forskningsprosjektet er gjennomført i form av deltakende observasjon i samtlige
av de deltakende studentens praksisperioder gjennom tre år.
Vis fullstendig beskrivelse
Vitenskapelig sammendrag
I praksis står sykepleierstudenten overfor møte med mennesker som erfarer
betydelige endringer i livet. Dette er endringer som ofte er av en så alvorlig
grad at livet snus på hodet. I utøvelse av sykepleie, kommer studenten nær
mennesker med mangfoldige livserfaringer, erfaringer som bærer i seg den store
variasjonen som livet favner. Sykepleie innebærer å ta seg av mennesker som på
grunn av sykdom, skade eller svekkelse har behov for hjelp (Henderson 1998,
Orem 2001, Benner & Wrubel 1989). Relasjonen mellom hjelper og hjelpemottaker
beskrives av mange som en asymmetrisk relasjon hvor det hviler et spesielt
ansvar på hjelperen for at relasjonen skal lykkes. Utøvelse av sykepleie
stiller store krav til den profesjonelle hjelper, krav om kunnskap og
kompetanse. Dette er kunnskap og kompetanse som det forventes at
sykepleiestudenten skal utvikle gjennom sitt teoretiske og praktiske studium.
Etisk kunnskap innebærer blant annet generell teori om verdier og normer.
Teoretisk vurdering og analyse av utfordringer knyttet til mer spesifikke
forhold som for eksempel sykepleiepraksis, er også en del av denne type
kunnskap. En forutsetning for at denne kunnskap skal ha betydning for andre
enn en selv, er at den kunnskap en som sykepleier besitter kommer til uttrykk
i utøvelsen av sykepleie. Dette er en forutsetning som gis til kjenne i
offentlige dokumenter for utdanning av sykepleiere. I Rammeplan og forskrift
for Sykepleierutdanning står det under formål og mål at studenten etter endt
utdanning skal ha utviklet handlingskompetanse til å ”møte pasienter og
pårørende med varhet, innlevelse og moralsk ansvarlighet” og ”utøve sykepleie
ut fra et menneskesyn som bygger på respekt, likeverd og ansvar for svake
grupper” (Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 2000). I utdannelse
av sykepleiere stilles det med andre ord ikke bare krav om at studenten skal
ha tilegnet seg kunnskap innenfor sentrale områder, men også om etisk
handlingskompetanse. En kompetanse som kommer til uttrykk i det konkrete møtet
mellom henholdsvis sykepleierstudent og pasient og sykepleierstudent og
pårørende. Med dette som bakgrunn er det mitt ønske å utvikle større
forståelse og kunnskap om den utvikling som skjer med sykepleiestudenten i
løpet av utdanningen, med hensyn til den moralske kompetansen.
Studien har en fenomenologisk, hermeneutisk vitenskapsteoretisk tilnærming. To
retninger som begge har forståelse som sitt fokus. Mens hermeneutikk
tilkjennegir at forståelse utvikles gjennom menneskets værende i verden ved
hjelp av en språklig fortolkning basert på ens forforståelse (Nortvedt og
Grimen 2004). Så vektlegger fenomenologien forståelse basert på den
inntrykksbaserte, før-språklige og før-refleksive erfaringen av verden. Med
andre ord er fenomenologien opptatt av den erfaringen som ligger forut for, og
til grunn for fortolkningen. Denne forståelsen ligger til grunn for
forskningsprosjektet som er gjennomført som et feltarbeid gjennom tre
år.Hensikten er å utvikle forståelse om hva studentene lærer i klinisk praksis
og hva det er som påvirker denne læringen.
Forskningsprosjektet er gjennomført i form av deltakende observasjon i samtlige
av de deltakende studentens praksisperioder gjennom tre år.
Vis fullstendig beskrivelse