Cristin-prosjekt-ID: 404937
Sist endret: 10. desember 2007, 00:00

Cristin-prosjekt-ID: 404937
Sist endret: 10. desember 2007, 00:00
Prosjekt

Sykepleiestudenten som moralsk aktør. Hva kjennetegner sykepleiestudentens utvikling av moralsk kompetanse, slik dette kommer til uttrykk i studentens oppmerksomhet på moralske utfordringer, etiske vurderinger samt valg av handling*? *handling forstått både som handlingens hva og hvordan

prosjektleder

Lillian Lillemoen
ved Fakultet for helse, velferd og organisasjon ved Høgskolen i Østfold

prosjekteier / koordinerende forskningsansvarlig enhet

  • Fakultet for helse, velferd og organisasjon ved Høgskolen i Østfold

Klassifisering

Vitenskapsdisipliner

Pedagogiske fag • Sykepleievitenskap

Emneord

Kompetanse • Læring

Tidsramme

Avsluttet
Start: 1. februar 2002 Slutt: 1. august 2006

Beskrivelse Beskrivelse

Tittel

Sykepleiestudenten som moralsk aktør. Hva kjennetegner sykepleiestudentens utvikling av moralsk kompetanse, slik dette kommer til uttrykk i studentens oppmerksomhet på moralske utfordringer, etiske vurderinger samt valg av handling*? *handling forstått både som handlingens hva og hvordan

Sammendrag

I praksis står sykepleierstudenten overfor møte med mennesker som erfarer betydelige endringer i livet. Dette er endringer som ofte er av en så alvorlig grad at livet snus på hodet. I utøvelse av sykepleie, kommer studenten nær mennesker med mangfoldige livserfaringer, erfaringer som bærer i seg den store variasjonen som livet favner. Sykepleie innebærer å ta seg av mennesker som på grunn av sykdom, skade eller svekkelse har behov for hjelp (Henderson 1998, Orem 2001, Benner & Wrubel 1989). Relasjonen mellom hjelper og hjelpemottaker beskrives av mange som en asymmetrisk relasjon hvor det hviler et spesielt ansvar på hjelperen for at relasjonen skal lykkes. Utøvelse av sykepleie stiller store krav til den profesjonelle hjelper, krav om kunnskap og kompetanse. Dette er kunnskap og kompetanse som det forventes at sykepleiestudenten skal utvikle gjennom sitt teoretiske og praktiske studium. Etisk kunnskap innebærer blant annet generell teori om verdier og normer. Teoretisk vurdering og analyse av utfordringer knyttet til mer spesifikke forhold som for eksempel sykepleiepraksis, er også en del av denne type kunnskap. En forutsetning for at denne kunnskap skal ha betydning for andre enn en selv, er at den kunnskap en som sykepleier besitter kommer til uttrykk i utøvelsen av sykepleie. Dette er en forutsetning som gis til kjenne i offentlige dokumenter for utdanning av sykepleiere. I Rammeplan og forskrift for Sykepleierutdanning står det under formål og mål at studenten etter endt utdanning skal ha utviklet handlingskompetanse til å ”møte pasienter og pårørende med varhet, innlevelse og moralsk ansvarlighet” og ”utøve sykepleie ut fra et menneskesyn som bygger på respekt, likeverd og ansvar for svake grupper” (Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 2000). I utdannelse av sykepleiere stilles det med andre ord ikke bare krav om at studenten skal ha tilegnet seg kunnskap innenfor sentrale områder, men også om etisk handlingskompetanse. En kompetanse som kommer til uttrykk i det konkrete møtet mellom henholdsvis sykepleierstudent og pasient og sykepleierstudent og pårørende. Med dette som bakgrunn er det mitt ønske å utvikle større forståelse og kunnskap om den utvikling som skjer med sykepleiestudenten i løpet av utdanningen, med hensyn til den moralske kompetansen. Studien har en fenomenologisk, hermeneutisk vitenskapsteoretisk tilnærming. To retninger som begge har forståelse som sitt fokus. Mens hermeneutikk tilkjennegir at forståelse utvikles gjennom menneskets værende i verden ved hjelp av en språklig fortolkning basert på ens forforståelse (Nortvedt og Grimen 2004). Så vektlegger fenomenologien forståelse basert på den inntrykksbaserte, før-språklige og før-refleksive erfaringen av verden. Med andre ord er fenomenologien opptatt av den erfaringen som ligger forut for, og til grunn for fortolkningen. Denne forståelsen ligger til grunn for forskningsprosjektet som er gjennomført som et feltarbeid gjennom tre år.Hensikten er å utvikle forståelse om hva studentene lærer i klinisk praksis og hva det er som påvirker denne læringen. Forskningsprosjektet er gjennomført i form av deltakende observasjon i samtlige av de deltakende studentens praksisperioder gjennom tre år.

Vitenskapelig sammendrag

I praksis står sykepleierstudenten overfor møte med mennesker som erfarer betydelige endringer i livet. Dette er endringer som ofte er av en så alvorlig grad at livet snus på hodet. I utøvelse av sykepleie, kommer studenten nær mennesker med mangfoldige livserfaringer, erfaringer som bærer i seg den store variasjonen som livet favner. Sykepleie innebærer å ta seg av mennesker som på grunn av sykdom, skade eller svekkelse har behov for hjelp (Henderson 1998, Orem 2001, Benner & Wrubel 1989). Relasjonen mellom hjelper og hjelpemottaker beskrives av mange som en asymmetrisk relasjon hvor det hviler et spesielt ansvar på hjelperen for at relasjonen skal lykkes. Utøvelse av sykepleie stiller store krav til den profesjonelle hjelper, krav om kunnskap og kompetanse. Dette er kunnskap og kompetanse som det forventes at sykepleiestudenten skal utvikle gjennom sitt teoretiske og praktiske studium. Etisk kunnskap innebærer blant annet generell teori om verdier og normer. Teoretisk vurdering og analyse av utfordringer knyttet til mer spesifikke forhold som for eksempel sykepleiepraksis, er også en del av denne type kunnskap. En forutsetning for at denne kunnskap skal ha betydning for andre enn en selv, er at den kunnskap en som sykepleier besitter kommer til uttrykk i utøvelsen av sykepleie. Dette er en forutsetning som gis til kjenne i offentlige dokumenter for utdanning av sykepleiere. I Rammeplan og forskrift for Sykepleierutdanning står det under formål og mål at studenten etter endt utdanning skal ha utviklet handlingskompetanse til å ”møte pasienter og pårørende med varhet, innlevelse og moralsk ansvarlighet” og ”utøve sykepleie ut fra et menneskesyn som bygger på respekt, likeverd og ansvar for svake grupper” (Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 2000). I utdannelse av sykepleiere stilles det med andre ord ikke bare krav om at studenten skal ha tilegnet seg kunnskap innenfor sentrale områder, men også om etisk handlingskompetanse. En kompetanse som kommer til uttrykk i det konkrete møtet mellom henholdsvis sykepleierstudent og pasient og sykepleierstudent og pårørende. Med dette som bakgrunn er det mitt ønske å utvikle større forståelse og kunnskap om den utvikling som skjer med sykepleiestudenten i løpet av utdanningen, med hensyn til den moralske kompetansen. Studien har en fenomenologisk, hermeneutisk vitenskapsteoretisk tilnærming. To retninger som begge har forståelse som sitt fokus. Mens hermeneutikk tilkjennegir at forståelse utvikles gjennom menneskets værende i verden ved hjelp av en språklig fortolkning basert på ens forforståelse (Nortvedt og Grimen 2004). Så vektlegger fenomenologien forståelse basert på den inntrykksbaserte, før-språklige og før-refleksive erfaringen av verden. Med andre ord er fenomenologien opptatt av den erfaringen som ligger forut for, og til grunn for fortolkningen. Denne forståelsen ligger til grunn for forskningsprosjektet som er gjennomført som et feltarbeid gjennom tre år.Hensikten er å utvikle forståelse om hva studentene lærer i klinisk praksis og hva det er som påvirker denne læringen. Forskningsprosjektet er gjennomført i form av deltakende observasjon i samtlige av de deltakende studentens praksisperioder gjennom tre år.

prosjektdeltakere

prosjektleder
Inaktiv cristin-person

Lillian Lillemoen

  • Tilknyttet:
    Prosjektleder
    ved Fakultet for helse, velferd og organisasjon ved Høgskolen i Østfold
1 - 1 av 1