I 1814 kom de første kvekene til Norge etter å ha vært prisonfanger i
England. I 1814 fikk Norge sin Grunnlov. Seminaret tar utgangspunkt i
disse to forholdene og sammenhengen mellom dem. Kvekerne aktualiserte
spørsmålet om religionsfrihet og ble viktige pådrivere for Dissenterloven av
1845, samtidig som problemene for folk som opponerte mot statskirken var
en av grunnene til den første utvandringen til Amerika i 1825.
Seminaret vil følge utviklingen av religionsfrihet og demokrati gjennom 200 år
ved å se på utfordringen kvekere og andre dissentere representerte i forhold
til kirke og stat, hvordan dissentere ble behandlet og selv forholdt seg til
myndigheter og statskirke.
Seminaret vil belyse de ulike stadiene i liberaliseringen av religionsutøvelse
på 18- og 1900-tallet: dissenterlovene av 1845 og 1891, opphevelsen
av jødeparagrafen i 1851, muligheten for å nekte militærtjeneste av
samvittighetsgrunner ved forordninger av 1902 og 1922, oppmykingen
av forholdet mellom statskirken og skolen fra 1915, stadfestingen av full
religionsfrihet i 1964 og lovene om grunnskole og trossamfunn i 1969,
fram til Stålsett-utvalgets innstilling i 2013 og knytte dette til begreper som
modernisering og sekularisering.
Religionsfrihet vil bli satt i en internasjonal historisk og komparativ
sammenheng ved å se på utviklingen i andre land, og en vil søke å gi et
overblikk over status i dag nasjonalt og globalt.
Spørsmålet om kvekernes og andre dissenteres forhold til nasjonsbyggingen
i spennet mellom trussel og bidragsyter vil bli belyst. En utfordring er å se
kritisk på den norske kirkes rolle i religionsfrihets- og demokrati-diskursen
både historisk og i vår tid.
En målsetting ved seminaret er å se religionsfrihet fra et minoritetsperspektiv
og i sammenheng med spørsmålet om likestilling mellom trossamfunn, og
å gi et nytt blikk på religionsfrihet ved å analysere faktorer som var del av
diskursen på ulike tidspunkt i historien.
Formidling gjennom rapport, artikler og media.
