Introduksjon
Å etablere hverdagsrehabilitering krever dedikerte ressurser til opplæring og daglig drift av tverrfaglige team (Langeland et al 2016). Da aktualiseres også prioriteringsspørsmål internt i kommunenes helse- og omsorgstjeneste. Fører satsningen til en forskyvning av de kommunale rehabiliteringsressursene slik at den ordinære fysio- og ergoterapitjenesten og kommunal institusjonsrehabilitering nedprioriteres? Blir ressurser til pasienter i hjemmetjenesten uten rehabiliteringspotensiale nedprioritert? Dette er uavklarte spørsmål som det trengs mer kunnskap om. Ikke alle eldre pasienter i hjemmetjenestene skal inkluderes i hverdagsrehabiliteringsprosjekter. Erfaringer fra Danmark/Fredricia tilsier at det kan dreie seg om en tredel av pasientene (kilde). Når det er inkluderingskriterier, finnes også eksklusjonskriterier, som for eksempel; kronikere, pasienter med langt utviklet og regenerative sykdom, pasienter som er i terminal fase, pasienter med mental/kognitiv svikt og pasienter som ikke er motivert eller kan motiveres til egen innsats for å mestre daglige aktiviteter (Fürst og Høverstad 2014 s. 11). Hvordan prioriteres pasientgrupper med lavt rehabiliteringspotensiale når hverdagsrehabilitering prioriteres og hvordan innvirker den nye satsningen på den ordinære hjemmesykepleien, ergoterapi- og fysioterapitjenesten og rehabiliteringstjenesten på kommunale institusjoner?
I to kvalitative studier har vi intervjuet tverrfaglige team i to ulike kommuner, om deres erfaringer med deltakelse i hverdagsrehabilitering (Hjelle, Skutle, Førland, & Alvsvåg, 2016) og deres rolleforståelse i temaet (Hjelle, Skutle, Alvsvåg and Førland 2017, under peer review). Innsikt fra disse studiene danner grunnlaget for denne nye prioriterings- og konsekvensstudien: om hvilke konsekvenser kommuners prioritering av hverdagsrehabilitering får for hjemmesykepleie og annen kommunal rehabilitering. I den nye og påfølgende studien gjennomføres casestudier i de samme kommunene (liten landkommune og stor bykommune) og supplere med en tredje kommune (mellomstor kommune). Alle disse kommunene har etablert hverdagsrehabilitering som en fast tjeneste over flere år.
Det er etter hva vi kjenner til ingen vitenskapelige studier i Norge eller internasjonalt som omhandler hverdagsrehabiliteringssatsningens konsekvenser for de øvrige kommunal helse- og omsorgstjeneste. Behovet for mer kunnskap om dette ble berørt i Senter for omsorgsforskning sin følgeevaluering av den kommunale hverdagsrehabiliteringssatsningen på oppdrag fra Helsedirektoratet i 2016 (Langeland et.al. 2016). Det er behov for kunnskap om hvordan kommunale ledere prioriterer og omprioriterer helse- og omsorgstjenesteressursene i denne situasjonen.
Datainnsamlingsmetode er fokusgruppeintervju og dokumentstudier. Intervjuene skal gjennomføres med fagansatte og ledere i hjemmetjenesten og rehabiliteringstjenesten i tre kommuner som har etablert hverdagsrehabilitering som en permanent tjeneste; en storbykommune, en mellomstor kommune og en landkommune med store avstander.
