Gytefisktelling av laks og sjøaure på Vestlandet: status og utvikling i perioden 2004-2018

I de siste tiårene har situasjonen vært kritisk og uavklart for mange lakse‐ og sjøaurebestander på Vestlandet. Dette gjelder særlig for bestandene i Hardangerfjorden, hvor de fleste viktige laksevassdrag har vært stengt for laksefiske siden årtusenskiftet. I denne rapporten analyseres tilstand og utvikling basert på gytefisktellinger i 56 Vestlandselver som er gjennomført av LFI NORCE i perioden 2004‐2018. Det ble funnet signifikante forskjeller i innsig av laks mellom ulike fjordsystem. Innsiget i forhold til elvestørrelsen/areal var lavest i elvene i Hardangerfjorden, og høyest i elvene i Ryfylke. Elvene i de indre delene av fjordsystemene har lavere innsig av laks per hektar elveareal sammenliknet med elver med kortere avstand til kysten. Et sannsynlig bidrag til denne situasjonen er at laksesmolt fra de indre elvene har en lengre oppholdstid i fjordene og dermed utsettes for økt dødelighet som følge av høyere infeksjonspress fra lakselus. Dette illustreres ved at tettheten av laks er vedvarende lavere i elvene i indre og midtre deler av Hardangerfjorden, mens innsiget av laks i Etneelva, lengre ute i fjordsystemet, er høyere og mer på nivå med elver i Ryfylke. Unntaket fra dette romlige mønsteret finner vi i Ryfylke hvor det er mindre forskjell i elvenes avstand til kysten. Resultatene viser en generell økning i innsiget av laks til Vestlandselvene i perioden 2011‐2018 sammenliknet med perioden 2004‐2010. Årsaken til denne endringen er trolig bedrede forhold for vekst og overlevelse i havområdene. Til tross for denne økningen er innsiget fortsatt lavt i et historisk perspektiv, og flere av de aktuelle elvene i Hardanger er fortsatt stengt for fiske og har fortsatt ikke et høstbart overskudd. Sjøaurebestandene synes å ha større lokale og regionale forskjeller i utviklingstrend sammenliknet med laks. Totalt sett var det klart flere elver som hadde en negativ enn positiv utvikling i sjøaureinnsig i løpet av perioden.