MORMOR-COVID

COVID-19 ble erklært en internasjonal helsekrise av WHO 30. januar, og en pandemi 11. mars 2020. Første COVID-19-smittede person ble registrert i Norge 26. februar. Få dager senere, 2. mars, ble det anbefalt at eget helsepersonell skulle behandle COVID-19-smittede i Norge. 12. mars introduserte Regjeringen tiltak tidligere aldri sett i Norge i fredstid: reise innen- og utenlands ble begrenset, barnehager, skoler, universiteter og bedrifter med nærkontakt ble stengt, og store forsamlinger ble forbudt. Befolkningen ble anbefalt å holde seg hjemme. 25. mars publiserte Helsedirektoratet en prioriteringsveileder for helsevesenet i Norge, hvor sykehusene ble instruert i å redusere polikliniske konsultasjoner og elektive operasjoner til et absolutt minimum. Samtidig valgte vårt naboland, Sverige, å fortsette mer eller mindre som normalt, dog med anbefalinger om å begrense nærkontakt, og reduksjon i elektive inngrep på sykehus. Inngrepene i det norske samfunnet er store, og mangler sidestykke i nåtiden. Det er uvisst hvordan tiltakene har påvirket vårt helsesystem. Flere sykehus og legevakter i inn- og utland har rapportert redusert aktivitet og færre øyeblikkelig-hjelp-konsultasjoner under pandemien. Det er økende evidens om at sykelighet og dødelighet av andre årsaker enn COVID-19 har økt under pandemien. Mange opplever i tillegg økt stress, sosial isolasjon og depresjon i forbindelse med tiltakene som er igangsatt. I denne studien ønsker vi å undersøke om de drastiske tiltakene innført i Norge har gjort mer skade enn nytte ved å redusere forekomsten av COVID-19, og sammenligne dette med Sverige. Dette vil vi måle ved å se på aktiviteten på sykehusene, og måle årsaksspesifikk og total dødelighet i befolkningen.