Det var først i 2013 da jeg flyttet til Oslo etter ti år med keramisk kunstutdannelse og praksis at jeg så blåleira som lå på alle byggeplasser i den raskt voksende byen. Gjennom å arbeide med denne blåleira, hovedsakelig fra Oslo, men også andre steder i Norge og leirer fra andre land, har det åpnet opp for mange spørsmål rundt leire som mer enn et materiale for kunstproduksjon, men som noe i seg selv; som landskap, jord og land.
I det kunstneriske forskningsprosjektet Jording med (blå)leire eksperimenterer jeg med subjektive måter å arbeide med leire på i landskapet. Jeg jobber med leira ikke kun som en materialeressurs for keramisk kunst, men også leire som jord, landskap og vesen. Med forskjellige kunstneriske metoder «leser» jeg leira gjennom kroppen, gjennom stedet der leira er funnet, og gjennom teknologi. Med teknologi mener jeg både prosessering av leire og annen leire-til-keramikk-teknologi men også digital teknologi som 3D skanning og 3D skriving med leire. Gjennom feltturer, samarbeid og workshops med forskjellige grupper mennesker besøker jeg og bruker tid i forskjellige landskap der leira finnes. Denne kroppslige pedagogikken åpner for et jorda utgangspunkt for å gå inn i spørsmål om ekstraktiv økonomi, geologi, lokalhistorie og framtidsspekulasjoner til et sted og et landskap. Når sesongen er kaldere trekker jeg inn i verkstedet med funnet leire, 3D skanninger, notater, fotografier og annet materiale og jobber videre med dette på en annen måte. Min bakgrunn er fra keramisk kunst og jeg vil både jobbe med og utfordre den allerede eksisterende pedagogikken i feltet, som kroppslig kunnskap og muntlig overføring av kunnskap. I min utdannelse lærte jeg hvordan jeg kan kontrollere materialet sånn at jeg kunne reprodusere det samme keramiske objektet gang på gang. Hva skjer om leire-landskapet blir en del av konteksten og påvirker den kunstneriske prosessen? Hva kan leire i landskapet lære oss?
