På hvilken måte kan utviklingen av strategier basert på idiorytmiske, dobbel-performative og stillhets-estetiske prinsipper legge grunnlaget for en ny type estetisk tilstedeværelse for skuespilleren i det tekstbaserte teatret?
På hvilke måter kan iscenesettelser av skuespilleren i det offentlig rom bidra til å øke skuespillerens individuelle og kollektive innflytelse og status som skapende scenekunstner i det tekstbaserte teatret, i scenekunstfeltet og i offentligheten for øvrig?
På hvilken måte kan disse strategiene skape strukturelle alternativer til den rådende standardiserte og hierarkiske produksjonsmodellen i det tekstbaserte teatret?
Hvordan kan utviklingen av disse strategiene legge grunnlaget for en mer prosessfilosofisk og økosentrisk arbeidsform i det tekstbaserte teatret?
