Befolkningen i Midtøsten blir stadig yngre. 60 prosent av befolkningen i den arabiske verden er i dag under 25 år. Befolkningsveksten i regionen er i dag dobbelt så høy som verdensgjennomsnittet.
Særlig bekymringsfullt for regimene i Midtøsten er at de ikke evner å skaffe den yngre befolkningen arbeid. I land som Algerie og Irak mangler 45 prosent av ungdommen arbeid, mens de fleste landene i Midtøsten har en ungdomsledighet på mellom 25 og 45 prosent. Samtidig har yngre generasjoner høyere utdannelse enn de eldre. De har evnene og kompetansen, men blir likevel tapere på arbeidsmarkedet.
Dette genererer sosiale spenninger. Et utviklingstrekk i Midtøsten i dag er at eldres makt over yngre er svekket. Svekkede patriarkalske strukturer kan oppleves positivt i den forstand at det bidrar til økt personlig autonomi og frihet. En implikasjon av økt frihet på ekteskapsarenaen kan for eksempel være at sekterisk makt svekkes i multietniske samfunn som følge av større grad av inter-etniske og inter-religiøse ekteskap.
Men fenomenet har også politiske implikasjoner som kan være dramatiske. Det at patriarkalske strukturer svekkes kan bidra til at slektskapsnettverk endres og tar nye politiserte former. Eksempelvis har det vært observert blant annet fra Palestina og Afghanistan at det at makten til lokale eldreråd har blitt svekket har gjort at enkelte klaner som har beholdt sin interne solidaritet samtidig har blitt mer ukontrollerbare, og aktører bak kriminell virksomhet som kidnappinger og politisk vold.
Også autoritetsbånd i forhold til politiske autoriteter svekkes. Det innebærer at enkelte hegemoniske politiske sannheter kan stå for fall, for eksempel blant tredje generasjons palestinske flyktninger som kan ha andre prioriteringer enn tidligere generasjoner. Og mens det i tidligere århundrer langt på vei var bondeopprør som dominerte politisk motstandskamp i Midtøsten er det i dag urbane ungdomsopprør som først og fremst kan være regimetruende.
Både i forhold til den palestinske intifadaen, studentopprør i Iran, og langt på vei også Taliban som fenomen, har ungdoms sosiale frustrasjoner vært en dimensjon som har bidratt til å utløse politisk motstandskamp.
Form og retning sosiale og politiske frustrasjoner tar blant potensielt radikaliserte grupper kan ikke ses uavhengig av hvilke kanaler som finnes for sosial og politisk deltagelse. Derfor er måten det sivile samfunnet virker viktig for å analysere politiske trender. Det sivile samfunnets evne til å absorbere strømninger, eller mangel på kanaler for deltagelse, påvirker type politisk og sosialt engasjement. Det sivile samfunns karakter reflekterer formen aktørenes engasjement tar; uformelle politiske gruppers ønske om omvelting, reform eller status quo. Det sivile samfunn er derfor sentralt for politisk utvikling.
For å undersøke politiske trender i Midtøsten ser vi da for oss to tett forbundne spørsmål knyttet til dette forskningsfeltet:
1. Hvilke politisk-ideologiske trender vinner fotfeste blant ungdommen?
2. Hvilke trender er observerbare i det sivile samfunn?
