Prosjektet "Samhandling og pasientforløp i støpeskjeen" (SPIS) har fulgt utviklingen i samhandlingsreformen fra starten 01.01.12 og i tre år. Prosjektet har benyttet lokale intervju, analyse av dokumenter og observasjoner, samt foretatt en landsomfattende spørreskjemaundersøkelse.
Innføringen av samhandlingsreformen har bidratt til et økt samarbeid mellom kommunene. Samarbeidet har vært mest omfattende vedrørende etablering av kommunalt øyeblikkelig hjelp døgntilbud; mindre vedrørende tilbudet til utskrivningsklare pasienter. Etter initialfasen er det nå tegn til at lokal identitet, behovet for fleksibilitet og ønske om selv å kunne gi egne innbyggere de tjenestene som de har behov for, er forsterket igjen. Mindre kommunene har greid å følge opp samhandlingsreformen raskere og bedre enn de større.
Samhandlingsreformen medførte en plikt for helseforetak og kommuner å inngå samarbeidsavtaler. Arbeidet med avtalene har bidratt til et tettere samarbeid og har gitt bedre innsikt i hverandres roller og oppgaver. Det var imidlertid svært få som deltok i forhandlingene. Premissene ble lagt av spesialisthelsetjenesten slik kommunene opplevde det. Det har vært et viktig mål for mange foretak å få til like avtaler med kommunene. Partene har i liten grad forpliktet seg ut over det som lov og annet regelvekt allerede pålegger dem. Myndighetenes krav om at pasienters erfaringer skulle legges til grunn for avtalene, er i liten grad blitt fulgt opp.
Kravet om 4000 kr per døgn for pasienter som måtte vente på tilbud i kommunen virket raskt. Antallet ventende utskrivningsklare pasienter ble kraftig redusert i begynnelsen av 2012. Kommunene rapporterte imidlertid tidlig at de mottok dårligere pasienter og fikk en økning i reinnleggelser. Egne pasienter i kommunen måtte vente lengre sykehjemsplass eller korttidsopphold. Både kommunene og foretakene opplevde en økt byråkratisering og at samarbeidet ble forstyrret av et økende fokus på økonomi.
Mange kommuner har valgt å inngå i et interkommunal samarbeid i etableringen av et kommunalt øyeblikkelig hjelp døgntilbud, hyppig lagt til et sykehjem og samlokalisert med legevakten. Mange har rapportert om en overkapasitet. Bedømt ut i fra innleggelseskriteriene er det stor variasjon i tilbudet, og hvor en stor andel ikke representerer et tilbud merkbart forskjellig fra ordinære sykehjem. De interkommunale ordningene har mange steder bidratt til en sentralisering av tilbudet for enkelte pasientgrupper. Enkelte pasienter har fått et mer oppstykket forløp sammenlignet med tidligere.
Bedre koordinerte pasientforløp har vært et sentralt mål i samhandlingsreformen. Enkelte steder har man forsøkt å forlenge behandlingslinjene i sykehusene for utvalgte diagnoser til også å omfatte behandling i kommunene. Et stort flertall av kommunene opplevde et press fra foretakene om spesialisering av tilbud til pasientgrupper i kommunene. Mye tyder imidlertid på at diagnosespesifikke forløp ikke er bærekraftig i primærhelsetjenesten og de blir ikke tatt i bruk. Selv de hyppigste innleggelsesårsakene i sykehus blir sjeldne pasienter når de fordeles ut i kommunene. Pasienter med hjemmesykepleie har i gjennomsnitt 4-5 behandlingstrengende kroniske sykdommer. Fokus på enkeltsykdommer dekker ikke pasientenes behov.
