Framskrittet er en av den vestlige og i noen grad den globale verdens mest seiglivede myter. Selv etter flere finanskriser og i møte med en overhengende klimatrussel holder vi fast ved forestillingen om at verden går framover - at hele verden, alle mennes ker, alle kulturer, alle deler av samfunnet har den samme iboende tiden: en mer eller mindre jevn og ensartet utvikling mot det bedre. Det er vanlig å tenke seg at denne tidsforståelsen er et produkt av 1700-tallet, av opplysningstida.
I dette prosjekt et tar vi den vesteuropeiske kunnskapskulturen på 1700-tallet nærmere i øyesyn, spesielt to av periodens viktigste sjangre: universalhistorien og encyklopedien. I verk innenfor disse sjangrene finnes det ingen enhetlig, homogen, fremadskridende tid. Tvert imot inneholder de en hel rekke forskjellige tider, som utfolder seg både i forskjellige kulturer og i forskjellige deler av en og samme kultur. Det parisiske borgerskapet og den amerikanske indianeren, lever de virkelig i samme tid? Og vitenskapen og re ligionen, utvikler de seg virkelig i samme takt? Svaret må som oftest bli nei. Men samtidig ønsker de samme verkene å rydde opp i virvaret, og få alle historiene til å gå i takt med hverandre, å synkronisere dem. Og ut av denne synkroniseringsprosessen - ifølge en av prosjektets hovedteser - oppstår den moderne fremskrittstanken.
I andre del av prosjektet spør vi hva som skjer på 1800- og 1900-tallet når denne vestlige, synkroniserte fremskrittstanken blir del av den imperialistiske ideologien og eksport ert til kolonier og kontaktsoner, hvor Vesten møter andre kulturer, med andre iboende tider. I bengalsk, ottomansk og arabisk kultur finnes tidserfaringer og -forståelser som ikke stemmer overens med de vestlige. Men hva skjer når de samme sjangrene blir tatt i bruk, oftest av lokale eliter, for å bringe bengalsk, ottomansk og arabisk kunnskaps- og begrepstradisjon i takt med den vestlige - når fremskrittet skal bli globalt, ikke bare på papiret, men i praksis?
