Risikokommunikasjon av usynlige farer i norske kommuner

Hvordan skal kommuner kommunisere på en god måte med innbyggerne sine om usynlige farer, som for eksempel høye radonnivåer, muggsoppsporer, asbeststøv, Legionella eller gasslekkasjer? Hva er forskjellene mellom synlige og usynlige farer, og hvilke konsekvenser kan disse forskjellene ha for risikokommunikasjon? Hva er det som gjør at det er så vanskelig å kommunisere om farer vi ikke kan se og hva bør kommunene gjøre når hendelser med slike farer inntreffer?

Dette er spørsmål vi forsker på sammen med Fjell kommune som prosjekteier, i tillegg til tre andre vestlandskommuner - Øygarden, Stavanger og Lindås. Prosjektet er finansiert av Regionalt forskningsfond Vestlandet.

Usynlige farer kan ikke oppfattes med sansene, de kan ha uklare årsaker og konsekvenser, og de kan ha mulige langtidseffekter. Vi studerer utvalgte hendelser med usynlige farer i de fire kommunene, spør de involverte om deres erfaringer, samt henter inn kunnskap fra internasjonal forskning om temaet.

Tidligere forskning viser at det er særlige utfordringer knyttet til kommunikasjon om farer vi ikke kan se. Det som i utgangspunktet skal være risikokommunikasjon får fort preg av krisekommunikasjon, som både er ressurskrevende og ofte etterlater et inntrykk av at farene er mer overhengende enn de faktisk er. Å nå fram med saklig informasjon, samtidig som en vil unngå å skape unødig uro, er en vanskelig balansegang.

Målet med prosjektet er å gjøre norske kommuner bedre i stand til å kommunisere om, og håndtere, usynlige farer. I prosjektet utvikler vi også RISIKOM - et opplæringsverktøy for kommunikasjon om usynlige farer som vil bli tilgjengelig for alle norske kommuner.

Usynlige farer kan skape frykt og panikk hvis risikoen ikke kommuniseres på en gjennomtenkt, saklig og balansert måte. Eksempler på usynlige farer er radongass, stråling fra høyspentledninger, dårlig inneklima som følge av muggsopp eller asbest, gasslekkasjer, pandemier og Legionella bakterier.  Bakgrunnen for dette prosjektet er de utfordringene som deltakerkommunene har opplevd og det behovet de har for hjelp til å håndtere slike kommunikasjonsutfordringer. Både Fjell kommune og Stavanger kommune har tidligere hatt RFFVEST-støttede forskningsprosjekter sammen med IRIS/NORCE som involverer risikokommunikasjon om usynlige farer. Disse prosjektene viser at fare knyttet til elementer vi ikke kan se eller ta på fører til spesielle utfordringer. Forskningen har vist at kommunikasjon om usynlige farer ofte bærer preg av krisekommunikasjon i stedet for risikokommunikasjon, den er svært personavhengig og rutiner er opparbeidet på bakgrunn av uønskede hendelser hos den enkelte kommune. Dette gjør håndtering av usynlige farer ressurskrevende for kommunene, kunnskapen er lite tilgjengelig for andre og organisasjonen fremstår som sårbar og lite robust. Hovedmålet med prosjektet er å gjøre norske kommuner bedre i stand til å kommunisere om og håndtere usynlige farer. Dette gjøres ved å samle, formalisere og generalisere de erfaringene som finnes i et utvalg vestnorske kommuner, og forankre disse i relevant forskning. Datamaterialet vil øke kunnskapsgrunnlaget om sammenhengen mellom risikopersepsjon og risikokommunikasjon generelt, og utfordringer for risikokommunikasjon av usynlige farer spesielt. Resultatene fra prosjektet vil kunne bidra til økt trygghet for kommunenes ansatte og innbyggere, og skape mer robuste organisasjoner mht. håndtering av usynlige farer. Resultatene fra prosjektet vil videreføres nasjonalt etter prosjektslutt, og vil på denne måten være til nytte for andre kommuner i Norge.