Utenfor kroppen: Kulturanalytiske studier av sykdom

Begrepet sykdom fikk tidlig en fremtredende plass i sosiologien. Det skjedde da Talcott Parsons (1951) innførte «sykerollen» som sitt fremste empiriske eksempel på en funksjonell ordning i hovedverket The Social System. Med det gjorde han også medisinsk sosiologi, inkludert sykdomssosiologi, til en viktig gren av faget. Mens Parsons var mest opptatt av sykerollens samfunnsfunksjoner, har andre forskere i den grenen av sosiologien som kalles medisinsk sosiologi eller sosiologi om helse og sykdom, interessert seg for hvordan syke mennesker forstår tilstanden de er i, og hvordan de ter seg med den. På engelsk kalles lekfolks sykdomsforståelse for «illness». Her har kulturanalyse hatt stor plass. Det som derimot bare såvidt er i ferd med å skje, er å betrakte medisinens sykdomsforståelse, «disease», i slike perspektiv. Bevegelsen fra en essensialistisk til en konstruksjonistisk forståelse av «disease» er bakgrunnen for denne artikkelen, hvor vi skal diskutere noen trekk ved medisinsk tenkning kulturanalytisk. Vi skal konsentrere oss om sykdomsoppfatninger, især de verdiladninger som uformell medisinsk kultur knytter til sykdommer og diagnoser. Artikkelen begynner med en diskusjon av ulike sykdomsforståelser i sosiologien, samt forskningen knyttet til disse. Herunder vil vi også diskutere den fremvoksende diagnosesosiologien, som utgjør et særlig interessant utgangspunkt for kulturanalytisk forskning på «disease». Deretter følger artikkelens hoveddel, om forskningen på sykdomsprestisje, som representerer en videreutvikling av det diagnosesosiologiske perspektivet. Her vil vi først presentere begrepet sykdomsprestisje og dets opprinnelse. Deretter vil vi gi en lengre presentasjon av sykdomsfortellinger i medisinsk kultur, før vi til slutt diskuterer sykdomsprestisjens virkning.