Fra vågal sport til allemannseie – Sykkelens inntog i det norske samfunnet.

Norge fikk en sykkelkultur først i 1880-årene. Da var sykkelen – eller velosipeden, som den ble kalt, først og fremst for unge, atletiske menn fra den øvre middelklassen. De høye veltepetterne de brukte, krevde både mot og en viss atletisk disposisjon for å bestiges, og de var så og si umulige å bruke iført skjørt eller kjole, som var normen for kvinners bekledning i det offentlige rom. Velosipedrytterne dannet egne klubber inspirert av militære tradisjoner med fellesutflukter ledet av en kaptein. De lave «sikkerhetssyklene» med en geometri veldig lik dagens sykler, fikk sitt gjennombrudd rundt 1890. Da gikk veltepetterne fra å være imponerende og nymotens teknologi til å bli gammeldagse og litt latterlige. Etter kort tid kom det modeller med nedsenket ramme for sykling iført klesdrakt som var i tråd med datidens kleskodeks for kvinner. Sykkelen ble et motefenomen. Alle kunne sykle på de lave sikkerhetssyklene – i hvert fall alle som hadde penger nok. Ved inngangen til 1900-tallet var det de færreste som hadde råd til en ny sykkel, men utover i hundreåret ble sykkelen stadig billigere, og mens de rikeste gikk over til motorisert ferdsel, gikk sykkelen over til å bli arbeidernes fremkomstmiddel.