Sammendrag
Min Pappa døde brått i 2009. Sammen med min kone Elin tok jeg av sted til hans hjem i Florø allerede dagen etter. Det var først da, ved synet av hans hjem med alle hans ting, der han ikke lenger var, at jeg egentlig forsto at han var borte. Muligens var det for å dulme sorgen. I alle fall rettet jeg en slags profesjonell interesse for hans regime av materielle etterlatenskaper, da jeg sammen med mine gode brødre ryddet i mengden av ting i dagene og ukene som fulgte. I tillegg til å møte Pappa sitt liv i verden, møtte vi oss selv og våre nærmeste i tingene og minnene de bar. Hva er egentlig et «hjem»? Hva var dette regimet av ting uten han som nå var borte? Hvordan bærer tingene minner etter hendelser? Hva var tilbake når samlingen av ting var sortert, barbert og flyttet til nye hjem?
Som alle andre som mister sin Pappa var det en skjellsettende opplevelse, mye vemod, men ikke uten hyggelige gjensyn. Som deltaker i Bjørnar Olsens forskergruppe «Ruin Memories» (hvor også Mats Burström var) gav muligheter for å utvikle en tekst som balanserte ustøtt mellom narrativ og faglige betraktninger. Den ble publisert i antologien Ruin Memories: Materiality, Aesthetics and the Archaeology of the Recent Past (2014). Jeg arbeidet med korrekturen til manuskriptet da nyheten om at min onkels hus i Florø var rammet av brann nådde meg. Min onkel hadde berget livet, men mistet hjemmet. Huset sto fortsatt, fylt med hans (og min bestemors) verden av ting, sterkt preget av flammenes rov; ikke borte, men sotet, stinkende, halvt smeltet, forvridd. Jeg fikk mulighet til å se dette, fotografere, studere detaljer. Et nytt hjem brukket fra hverandre. Men i den grad et hjem består av menneske/ting-regime var dette motsatt fra min Pappas hjem: Min Pappa forlot selv livet, og etterlot sitt regime av ting intakt. Min onkel ble i livet, men tingene forlot ham. Men i begge tilfellene var et hjem blitt til intet. Hvordan bar de brannskadde restene av min onkels hjem sine minner, fra brannen og alt som var før?
Også dette siste (upubliserte) arbeidet er personlig og subjektivt, en tekst fri for faglige referanser i parentes, men ikke uten faglig innretning. Det faglige rommes mellom linjene, i tekstens vinkling og retning. Overraskende for meg har jeg funnet at mine arbeider (og ganske mange andres) favnes i en velutviklet sjanger innen humanistiske nabo-fag; «anthropology at home» og «auto-etnografi». Sjangeren dyrker mulighetene i det personlige, opplevde, der forsker/forfatter er integrerte aktører som slett ikke gjemmes i streben etter objektivitet. Men «auto-studiene» må strebe etter andre kvaliteter, det interessevekkende og etterrettelige i tekst som strekker seg mot det velskrevne, et nærere, kvalitativt innsyn leseren kanskje kjenner seg igjen i. Antakeligvis er det arkeologiens tradisjonelle tidsperspektiv som gjør at begrepet «auto-arkeologi» ukjent, for sjelden var vel arkeologen selv kommet til verden mens hennes/hans studieobjekter ennå lå i fortidsmenneskers hender. Samtidsarkeologien aktualiserer «auto-arkeologien», og seminaret åpner for meningsbrytning.
Vis fullstendig beskrivelse
