Sammendrag
Det greske ordet rhutmos er beslektet med rheo, som betyr flyte (jfr. elvenavnet Rhinen). Dette antyder at det rytmiske hos grekerne ble tenkt og opplevd som flytende, først og fremst. Etter hvert ble det direkte knyttet til det metriske, målbare. Knyttes det flytende og metriske sammen framtrer rytmen som en form der en struktur stadig gjentar seg i et medium som muliggjør gjentakelsen. Rytmene er ikke i tid og rom: de er tidlige, romlige, og kroppslige (kroppslig i betydningen legemlig/tinglig). Jeg vil i innlegget mitt utvikle en forståelse av det rytmiske som viser hvordan det romlige i rytmer er noe annet enn det metriske. Gjennom dette vil det indre forholdet mellom romligheten og tidligheten vise seg (Stikkord: stillheten/det statiske i rytmen som analogi til rom.) Poesien og musikken framsto som de rytmiske kunstene. Simonides (557-556 f. Kr.), ifølge tradisjonen den første profesjonelle poet, sa at "maleri er stille poesi, og poesi er maleri som snakker". Poesi er et levende bilde. Et levende bilde er bevegelig, og det bevegelige er tidlig. Altså er maleriet det også. Ekkoet av dette finner vi hos Wittgenstein når han sier at arkitektur er frossen musikk, og - om vi snur det om - musikken bevegelig/flytende arkitektur. Denne analysen vil jeg utvikle inspirert av tidlig gresk tenkning og diktning. I siste del av innlegget mitt vil jeg gå bakenom metafysikken og vise at også filosofien er rytmisk, gjennom grunnen som gjør den mulig. Platons adskillelse av poesi og filosofi tilslører grunnen og grunnerfaringene som gjør filosofien mulig. Språket mitt her er heideggersk, og det er ikke tilfeldig. For Heidegger ble Væren noe vi lyttende åpner oss for, heller enn ser, noe tidlig han med ordene sine kjempet med å gi uttrykk for. "Oss mennesker er gudene gitt som med-dansere", sies det i Platons Lovene. Om gudene er bilde for værens ytterste grunn er det gjennom dansen - og dermed rytmene - vi er og hører og uttrykker Væren.
Vis fullstendig beskrivelse
