Nye Hjem i Norge 1940 og 2019

Vi må i dag reaktivisere optimismen fra 40-tallets boligdebatt, hvor begrensninger var en viktig del av ligningen, men hvor mulighetene var til stede overalt, i alt fra bestikk og kjøkkenets plantegninger til nye finansieringsmåter. TRE INNGANGSVINKLER 2019 BOLIGØKONOMI: DESENTRALISERTE BOLIGFELLESKAP I dag er situasjonen den at en svært stor del av den eldre generasjonen, dem Nye hjem i Norge henvendte seg til, besitter enorme boligformuer, mens denne genrasjonens barnebarn, eller nyinnflyttede til landet, må forgjelde seg i et dyrt boligmarked, leie til svimlende leiepriser, eller stå uten et hjem. Målet blir å gjøre denne utfordringen om til en løsning: hvordan kan generasjonene trekke på hverandre? “Etableringsfasen” har blitt krevende. Selv om antall unge i boligmarkedet er svært høy, er prisen og gjeldsnivået dette innebærer et kritisk utviklingstrekk unge har blitt utsatt for de siste tiårene. Konsekvensene er ikke bare et liv i gjeld, med de begrensningene det medfører, men også en levestandard som kunne vært langt bedre. De unge bes investere i “etableringsboliger” som er små og lite funksjonelle, og som mangler fleksibilitet. Vårt mål er i tilintetgjøre denne fasen. Derfor har vi laget en samvirkemodell – et desentralisert bofellesskap som gjennom å koble de unge med de eldre, muliggjør en annen finansieringsmåte, men også en annen levemåte. HJEMMENES ROT Rot er et viktig aspekt ved overvekstsamfunnets boliger. Det er et symbol på overflod og tidsknapphet; det gir opphav til innkjøp av profesjonell hushjelp, hva noen har kalt “skammens tjenester”. Rot er et prinsipp som arkitekter i alt for lang tid har forsøkt å skyve under teppet: rot representerer det ukontrollerbare og ukjente. Hvordan kan vi i en dobbeltbevegelse både akseptere rot, men også hindre overforbruk? Og hvordan kan rot, som med alt i hjemmet, kobles til andre aspekter ved samfunnet? I lys av disse spørsmålene fremsettes påstanden om behovet for at rot tas opp i arkitekturen. HJEMMENES SOLLYS I etterkrigstiden var tilgangen til lys fremhevet som et svært sentralt element i byutviklingen, men nyliberalismens deregulering av planlegging og den økte makten til utbyggere kastet etterhvert lange skygger over hjemmene. Dagslys må i dag igjen fremheves som et viktig, menneskelig gode, men for å gjøre dét, må vi også forstå hva som hindrer lyset i å slippe inn. Der de tekniske standardene har blitt redusert, er tekniske standarder uansett ikke det eneste vi må benytte oss av. Derfor må de ikke bare heves, men også utfordres av en kunstnerisk holdning til belysning.