Urbanisering av det samiske elektoratet: En fremvoksende skillelinje i den moderne samepolitikken?

Stemmeretten ved sametingsvalg i Norge er ikke knyttet til at en bor innenfor et bestemt geografisk område, men er en politisk rettighet som erverves på individuelt etnisk grunnlag, og som følger individet uavhengig av bosted. En raskt økende andel av Sametingets elektorat bor nå utenfor de tradisjonelle samiske bosettingsområdene, og svært mange bor i en by. Sametinget har likevel ikke utviklet en særegen bypolitikk, og Sametingets virkemiddelapparat er fremdeles hovedsakelig rettet inn mot å styrke småskalaproduksjon i rurale utkantstrøk nord for Saltfjellet. I hvilken grad ser vi konturene av tydelige interessemotsetninger mellom samer bosatt i det samepolitiske sentrum og bysamene? Slike eventuelle interessemotsetninger kan på sikt føre til at Sametinget i langt større grad enn nå vil måtte prioritere språk- og kulturtiltak rettet mot samer i byene fremfor tiltak som tar sikte på å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur i de tradisjonelle samiske bosettingsområdene. Artikkelen analyserer holdningsmessige likheter og forskjeller mellom samer bosatt i det samepolitiske sentrum (Karasjok og Kautokeino) og samer bosatt i Tromsø og Oslo med utgangspunkt i data fra Sametingsvalgundersøkelsen i 2017. Resultatene av analysen tyder ikke på at det har utviklet seg dyptgående strukturelle interessemotsetninger mellom samer i byer og samer i det samepolitiske sentrum. Både bysamene og samene i det samepoliske sentrum fremstår som særlig opptatt av egen situasjon, men har samtidig et bredere syn på Sametingets virksomhet enn det som følger av ens egne umiddelbare egeninteresser.