Stopp overstyring av akademia

Vi er en gruppe forskere ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet som har tatt til orde mot innføringen av ny-liberalistisk styringsideologi i akademia. Vi kaller oss New University Norway, og er inspirert av tilsvarende bevegelser i Canada, Nederland og Storbritannia. Vi har sett at debatter om universitetets rolle i samfunnet ofte blir initiert av politikere og andre mektige aktører, og vil ta de grunnleggende spørsmålene tilbake til grasrota. Vi har derfor siden 2015 arrangert debatter og aktivt formidlet våre holdninger til tåkeleggingen av de mange markedsorienterte kreftene som forsøker å ta kontroll over utdanningsinstitusjonene. Fredag denne uken går høringsfristen for den nye UH-loven ut, og debatten om finansieringssystemet er svært viktig. Tellekantsystemet som ble innført i sektoren i 2006 har hatt store konsekvenser for hvordan forskere publiserer sine resultater, og økt publisering blir ansett som et kvalitetstegn. Universiteter og forskere har nå tilpasset seg dette systemet og vi publiserer mer enn noen gang før. Universitetene har som mål å øke omfanget av publisering ytterligere. Men det gir ikke nødvendigvis bedre forskning å skrive mange artikler. Presset på forskere øker, og mange mister motet i det stadig mer konkurransepregede universitetet. Dette fører også til forskjeller i hvem som kommer seg inn i akademia, ettersom vitenskapelige stillinger går til de som har ressurser til å publisere mest på kortest mulig tid. Samtidig gjennomføres de såkalte ostehøvelkuttene, som følge av ABE-reformen, og det blir mindre administrativ støtte. Konkurranseuniversitetet er ikke fremtiden. Universitetene skal målstyres etter resultatindikatorer, på lik linje med andre statlige organisasjoner. Når AP, SV og Frp inngår en hestehandel om hvilke kriterier som skal gjelde i en ny finansieringsmodell, viser dette hvordan universitetene og høgskolenes samfunnsoppdrag misforstås. Deres forslag innebærer at institusjonene skal måles på hvor mange kandidater som ender opp i relevant arbeid etter endt studie. Vi er særdeles kritiske til å innføre et system som oppmuntrer til en slik instrumentell holdning til utdanning, og mener at et slikt resultatmål, uansett hvordan det operasjonaliseres, er basert på en altfor enkel forståelse av forholdet mellom UH-sektoren og arbeidslivet. Vi risikerer en fremtid hvor utdanningene justeres i et altfor kortsiktig perspektiv for å sikre best mulig måloppnåelse på arbeidslivsrelevans, mens vi vet at disiplinutdanningene utdanner kandidater som går over i et mangfold av stillinger de selv finner meningsfulle og som beriker samfunn og arbeidsliv på ulike måter. Universiteter og høgskoler skal være et fellesgode for befolkningen, og et finansieringssystem som forsøker å forme fremtidens arbeidstakere er ikke noen god løsning. Universitetene har en særskilt viktig samfunnsmessig funksjon i å ivareta mangfoldet av vitenskapelige disipliner og kritiske perspektiver, og denne delen av samfunnsoppdraget kan og bør ikke måles ut ifra et instrumentelt syn på kompetanse og arbeidslivsrelevans.