Sammendrag
Horats� ideal om å forene det nyttige og det behagelige gjør seg som kjent sterkt gjeldende i Frankrike både under klassisismen og opplysningstiden. De to epokene viderefører imidlertid dette idealet på forskjellige måter. Klassisismens mest rigorøse moralister marginaliserer det behagelige til fordel for det nyttige, som de opphøyer til litteraturens overordnede mål. I følge Boileaus legendariske Art Poétique (1674), skyr enhver fornuftig leser den unyttige underholdningen. Her synes kun det nyttige å være behagelig, og bare det sanne vakkert ("rien n�est beau que le vrai"). Klassisismen gir dermed filosofene større respekt som kunnskapsformidlere enn forfatterne. Marivaux (1688�1763), som er en god representant for den hedonistiske regentgenerasjonen, snur Boileaus tankegang på hodet: Flere av hans tekster utrykker at kun det behagelige er nyttig, og bare det vakre sant. Gjennom hele sitt forfatterskap insisterer han på at litteraturen egner seg bedre til kunnskapsformidling enn filosofien. For filosofenes systematiske tenkning strekker ikke til ovenfor det han anser som den mest interessante kunnskap, kunnskapen om det menneskelige hjertet ("la science du c�ur humain") og dets "je-ne-sais-quoi". Marivaux priser derfor uavlatelig den usystematiske og impulsive litterære fremstillingen som han selv praktiserer og som hans samtid omtaler, dels nedsettende, som marivaudage. Dette innlegget har som mål å vise hvordan Marivaux� holdning til kunnskapsformidling er relatert til hans syn på det menneskelige hjertets natur, og til det han selv betegner som denne naturens åpne skole ("école ouverte").
Vis fullstendig beskrivelse
