Populisme mot elitisme. Teoretiske utfordringer og et måleproblem

Cas Muddes toneangivende definisjon beskriver populisme som en «tynn ideologi» som tar folkets parti i konflikten mellom folket og eliten. Det finnes et stort antall teoretiske beskrivelser av populismen, men relativt få empiriske studier av utbredelsen i befolkningen, trolig på grunn av betydelige måleproblemer. Det er overraskende lite fokus på populismens antagonist, elitismen, i litteraturen. Dette bidraget søker å avhjelpe dette. Anstrengelsene for å identifisere fellesnevneren for alle former for populisme gir lite mening om vi ikke også mener at det finnes noen effekter av populisme som er felles for alle varianter av populisme, og/eller at det finnes noen årsaker til at populisme oppstår som de ulike variantene har felles. Basert på data fra European Values Survey samlet inn i Norge høsten 2018, belyses disse spørsmålene. Motsetningen mellom elitisme og populisme framstår som en sekundær holdningskonflikt. Folk flest er verken populister eller elitister. Populismen virker som en holdnings-forsterker i forhold til noen, men ikke alle, stridsspørsmål. Misnøye med måten demokratiet fungerer på, synes å anspore populismen, men slår ikke over i støtte til ikke-demokratisk styresett.