Organisert idrett og skole som komplementære og konkurrerende arenaer: ulike mønstre for minoritets- og majoritetsungdom? En analyse av hvordan lekselesing, skoleprestasjoner og utdanningsaspirasjoner henger sammen med frafall fra idrettslag

Studien undersøker hvordan frafall fra idrettslag henger sammen med skoleengasjement i form av tid brukt på skolearbeid, skoleprestasjoner og utdanningsaspirasjoner. Med data fra Ungdata 2017–2019 og respondenter fra norsk videregående skole (16–19 år), finner vi ulike mønstre for minoritets- og majoritetsungdom. Blant minoritetsungdom er frafallet fra idrettslag høyest blant de med de beste skolekarakterene, mens det er motsatt for majoritetsungdom. Utdanningsaspirasjoner har ingen betydning for minoritetsungdoms frafallsmønster. Blant majoritetsungdom er det lavere frafall blant de som aspirerer til høyere utdanning enn blant de som ikke gjør det. Frafallet fra idrettslag er samtidig størst blant ungdom som bruker mye tid på lekser – en sammenheng som er tydeligere blant minoritets- enn majoritetsungdom. Vi foreslår at resultatene er uttrykk for et underliggende driv for sosial mobilitet blant minoritetsungdom, som forsterkes av innvandrerfamiliers sosiale kapital, noe som gjør avveiningen til et nullsumspill hvor mer tid til skole gir mindre tid til idrett. For majoritetsungdom tilskrives resultatene skolens og idrettens beslektede logikk. De som er disponert for å mestre skolen, er også kulturelt utrustet for å tiltrekkes av idrettslogikken.