Med kunst som våpen

Det siste tiåret har samisk kunst fått økt oppmerksomhet etter en lengre periode med stillhet fra pressen, og mye av kunsten som lages i dag har et tydelig politisk budskap. Tematikken i en rekke verk som har blitt laget det siste tiåret er ofte knyttet til kolonialisme og industrialisering av det samiske landskapet. Kunstnerne som undersøkes nærmere i oppgaven er Anders Sunna, Máret Ánne Sara og Suohpanterror. Disse uttrykker misnøye med det de opplever som vedvarende urettferdig behandling fra statlig hold, og de forsøker å bruke kunsten som et motstandsmiddel og et talerør. Denne masteroppgaven diskuterer hvordan samisk protestkunst brukes som våpen, og hvilke impulser som har fremprovosert voldelige elementer i kunsten. I første del diskuterer jeg kunsten som et maktkritisk verktøy, der unge samiske kunstnere illustrerer konsekvensene av eurosentrisk politikk ved hjelp av geriljaestetikk og voldelig symbolikk. I andre del ser jeg på protestkunsten i sammenheng med pågående diskusjoner om klimaendringer og kolonialisme. Oppgaven har forsøkt å favne bredt, og kunsten er tolket fra et tverrfaglig perspektiv, der klimaendringer og demokratikritikk er sentrale begreper i diskusjonen om kunst som våpen. Formålet med oppgaven er å belyse samisk samtidskunst som et resultat av økt oppmerksomhet rundt klimaendringer, globalisering og rasisme. Mitt mål har vært å skrive frem samisk kunst som et verdifullt bidrag til samtidskunstscenen, ikke bare i Norge, men også på globalt plan. Tematikken som berøres i kunsten er knyttet til utfordringer som at minoriteter og urfolk opplever at de undertrykkes til fordel for majoritetens interesser, som kapital og vekst.