Cristin-resultat-ID: 2036260
Sist endret: 30. juni 2022, 10:49
Resultat
Doktorgradsavhandling
2018

"Aqquratesse i alt af Dands og Triin og Opførsel." Dans som sosial dannelse i Norge 1750–1820.

Bidragsytere:
  • Elizabeth Svarstad

Utgiver/serie

Utgiver

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Det humanistiske fakultet

Om resultatet

Doktorgradsavhandling
Publiseringsår: 2018
Antall sider: 261
ISBN: 978-82-326-2812-4

Klassifisering

Vitenskapsdisipliner

Humaniora

Emneord

Dansevitenskap • Dansehistorie

Fagfelt (NPI)

Fagfelt: Kunst, design og arkitektur
- Fagområde: Humaniora

Beskrivelse Beskrivelse

Tittel

"Aqquratesse i alt af Dands og Triin og Opførsel." Dans som sosial dannelse i Norge 1750–1820.

Sammendrag

Dans var en viktig del av det sosiale liv i Norge på 1700- og 1800-tallet. Gode ferdigheter i selskapsdans, elegant kroppsholdning og korrekt etikette var uttrykk for dannelse og status. De mest velstående familiene fulgte europeisk selskapskultur, førte et ekstravagant selskapsliv og forlystet seg med dans ved middager, ball og høytidelige anledninger. Behovet for å skille seg fra lavere samfunnslag ga seg uttrykk i innstuderte vaner og manerer, og barn og unge medlemmer av overklassen fikk undervisning i dans og etikette av en dansemester. Denne utdannelsen var ansett som en nødvendig del av de unges dannelse. Danseundervisningen innebar derfor ikke bare den fysiske dansetreningen. Den var også en arena for å lære korrekt oppførsel, opparbeide en god kroppsholdning og forfinede bevegelser også utenom dansen, lære hilsemåter, høflige tiltalemåter og alle dagliglivets og selskapslivets regler for etikette. Dans kan derfor sees som et element i en større kulturell sammenheng, en dannelsesarena der flere adferdsregulerende forhold spiller inn, som for eksempel den tilhørende etikette for selskapslivet og de regler som forventes i gitte situasjoner. Opplæring i dans og korrekt oppførsel var også en del av utdannelsen ved Militærakademiet i Christiania. Der ble danseundervisningen i tillegg verdsatt som god trening for å mestre de militære øvelser, samt en forbedring av et uskikket bondeaktig vesen til en anstendig måte å bevege seg på. Danseundervisningen har altså hatt et bredere nedslagsfelt en kun overklassekulturen selv om dannelsesidealene var de samme. Dans som del av de unges utdannelse, som omgangsform, som adferdsregulerende og som et fysisk uttrykk for status har vært utgangspunktet for avhandlingens undersøkelser av selskapsdans og dens funksjon som sosial dannelsesarena i Norge i perioden fra 1750 til 1820. 15 dansebøker bevart i norske arkiver utgjør avhandlingens hovedkilder. De inneholder i all hovedsak beskrivelser av kontradanser, men kildematerialet peker også klart mot en menuettpraksis med tilnærmet lik betydning som i Europa på samme tid. Menuettens kvaliteter – klassisk renhet, orden, nøyaktighet, kontroll og eleganse, alt dette som ble sett på som grunnleggende for dannelsen i Europa – var også et ideal for norsk dansepraksis. Dansebøkene inneholder nesten utelukkende kontradanser, men sammenstillingen av kildematerialet viser at menuett og kontradans var viktige på hver sin måte. De to danseformene utfylte hverandre. Opplæring i menuett la grunnlaget for at også kontradansene kunne utføres med god teknikk, kontroll og eleganse. Den fysiske, ytre formen for dannelse som opplæring i dans tilbyr, har stått i fokus for undersøkelsene av dansens dannende funksjon. Trening i dans og etikette ga anledning til å forme kroppen. Dansebøkene antyder tidens idealer for korrekt adferd, mens andre kilder viser at det ikke nødvendigvis alltid var samsvar mellom praksis og det ideelle. Opplæringen i dans og etikette fungerte også som kontroll og regulering av adferd. Med støtte i datidens legitimering av danseopplæring som adferdsregulerende kan den forstås som disiplinerende i den betydning som for eksempel Norbert Elias og Michel Foucault har ment at kroppslige praksiser er. Den indre intellektuelle selvdannelsen kom til uttrykk gjennom den fysiske utøvelsen av dans, etikette og regulert adferd. Kildene er undersøkt gjennom en sammenkobling av tre metodiske tilnærminger: hermeneutikk, taus kunnskap og praksisbasert forskning. En slik kobling, basert på teoretikere som for eksempel Knut Kjeldstadli, Hans-Georg Gadamer, Joann McNamara, Jaana Parviainen, Michael Polanyi og Bengt Molanders arbeid, gir anledning til refleksjon rundt hvordan en dansekyndig forsker kan nærme seg historiske kilder for dans og mer bevisst utnytte erfaringer og kunnskap som en fordel i utforskingen av fortidige dansepraksiser.

Tittel

"Accuracy in dance and steps and manners”. Dance as a social education in Norway 1750–1820.

Sammendrag

Dance was an important part of social life in Norway in the eighteenth and nineteenth centuries. Good skills in social dancing, an elegant body posture and correct etiquette expressed good breeding and status. Wealthy families adopted the culture of European fashionable society, held extravagant parties and entertained themselves with dancing at dinners, balls and formal occasions. The need for distinction from lower social classes was expressed in learned habits and manners, and children and young members of the upper class were taught in dance and etiquette by a dancing master. This education was regarded as an essential part of the upbringing of young people and was therefore also an arena for learning correct behavior and etiquette, developing a good body posture and refined movements also outside of the dance, and learning how to bow, curtsy and speak genteelly. Dance may therefore be regarded as an element in a larger context, an educational arena where multiple aspects for regulating behavior can be taken into consideration, for example social etiquette and manners in any given situation. Dance and correct manners were also taught at the military academy in Christiana (modern-day Oslo). Such lessons were regarded as part of a basic training to master military exercises and also as a way to transform an unsuitable, peasant-like nature into a proper way to move. The teaching of dance has consequently had a wider range than only the upper class, although the ideals of education were the same. Dance as part of the education of young people, as a way of socializing, as behavior regulation and as a physical expression of status has been the starting point for the dissertation’s examination of ballroom dance and its function as a social educational arena in Norway between 1750 and 1820. Fifteen dance books preserved in Norwegian archives serve as the dissertation’s main sources. They principally contain descriptions of country dances, but the sources also clearly indicate that the minuet enjoyed approximately the same status as elsewhere in Europe at the same time. The qualities of the minuet – classical purity, order, precision, control and elegance, all of which were seen as fundamental to education in Europe – were also an ideal for the Norwegian dance practice. The dance books almost exclusively contain country dances, but the combination of sources shows that the minuet and the country dances were important each in their own manner. The two dance forms complement each other, and teaching in the minuet lay the foundation for the country dances to be performed with good technique, control and elegance. The physical, outer form of education that teaching in dance offers has been the focus for the dissertation’s investigations of the educational functions of dance. Training in dance and etiquette made it possible to shape the body. The dance books promoted the era’s ideals of correct behavior, while other sources show that actual practice did not always follow the ideal. The teaching in dance and etiquette also functioned to control and regulate behavior. Thus, dance education can be understood as a form of discipline in the sense that for example Norbert Elias and Michel Foucault have argued that bodily practices are. The intellectual education of the self was expressed through the physical practice of dance, etiquette and regulated behavior. The sources were investigated by combining three methodological approaches: hermeneutics, tacit knowledge and practice-based research. Such a combination, based on the work of theorists such as Knut Kjeldstadli, Hans-Georg Gadamer, Joann McNamara, Jaana Parviainen, Michael Polanyi and Bengt Molander, provides an opportunity to reflect on how a researcher who is skilled in dance may approach historical sources for dance and more consciously use her own experience and knowledge to investigate the dance practices of the past.

Bidragsytere

Aktiv cristin-person

Elizabeth Svarstad

  • Tilknyttet:
    Forfatter
    ved Fagseksjon for musikkteori, komposisjon og musikkteknologi ved Norges musikkhøgskole

Anne Margrethe Fiskvik

Bidragsyterens navn vises på dette resultatet som Anne Margrete Fiskvik
  • Tilknyttet:
    Veileder
    ved Institutt for musikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Inaktiv cristin-person

Svein Gladsø

  • Tilknyttet:
    Veileder
    ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
1 - 3 av 3