Sammendrag
I dette notatet har vi undersøkt forekomsten av barn og unge som har bodd eller bor alene på en institusjon, og hvor oppholdet har vart mer enn 6 uker. Vi vil i det følgende kalle dem «aleneboere», til forskjell fra der det er besluttet enetiltak. Beslutningen om enetiltak skal være særskilt begrunnet og nødvendig for ivaretakelse av det enkelte barns omsorg og sikkerhet, mens situasjonen som aleneboer i utgangspunktet reflekterer en mer midlertidig «vente og se»-tilnærming knyttet til vurderinger av behovene til konkrete barn. Surveyen som ligger til grunn for notatet er en del av en større studie om bruk av enetiltak og rustiltak i barnevernet. Siden vi startet studien har bruken av enetiltak gått kraftig tilbake i alle barnevernets regioner. Vi antar dette skyldes det sterke fokuset på de problematiske sidene ved bruk av enetiltak. Det vi imidlertid har fanget opp i den kvalitative delen av studien er at en del barn bor alene på institusjoner som er godkjent for flere enn ett barn. Vi legger derfor til grunn, og i motsetning til rapporten “Kartlegging av enetiltak i Bufetat”, at barn som bor alene i institusjon i over 6 uker bør vies spesiell oppmerksomhet. Dette blant annet fordi det kan se ut som at barn som bor alene har likhetstrekk med barn som for få år siden ble plassert i enetiltak.
Vis fullstendig beskrivelse
