”Iscenesettelse” av døden på intensivavdelingen

I samtidens norske helsevesen er det vanlig at pårørende oppmuntres til å være tilstede på sykehusavdelingen i forbindelse med dødsfallet til et medlem av den nærmeste familie. Dette er også tilfellet på Intensivavdelingen ved St. Olavs universitetssykehus i Trondheim. Årlig vil rundt 12-14 % av pasientene (80-90 pasienter) som behandles ved denne avdelingen, dø samme sted. Ved Intensivavdelingen er det vanlig at kritisk syke pasienter legges på respirator, og at døden inntreffer når denne behandlingen avsluttes. I denne artikkelen ser jeg på ulike måter som døden ”iscenesettes” eller arrangeres på i forbindelse med slik behandlingsavslutning. Hvordan påvirker respiratorbehandlingen selve dødsprosessen ved Intensivavdelingen? På hvilke måter legger sykepleierne forholdene til rette for pårørendes deltakelse? Hvordan utfolder disse ritualene seg i dette høyteknologiske, medisinske miljøet?