Etterbilder

Høsten 2020, et år før min far døde, ga han meg et bulkete svart-hvit fotografi på størrelse med et postkort. Fotografiet var uskarpt og skadet, men likevel plassert i en gullramme. Jeg kunne ikke huske å ha sett det før, men visste med en gang at det kom fra min farfars tid på havet. En sparsommelig tekst på baksiden av fotografiet fortalte at skuta på bildet var på vei over Nord-Atlanteren i stiv kuling, til Grønland. Året var 1952. Utover dette ingen informasjon. Verden er full av udaterte fotografier, løsrevet fra den sammenhengen de har oppstått i. Ville jeg festet meg ved dette motivet om det ikke var knyttet til min families historie? Og er det egentlig vesentlig? Fotografiet vekket uansett noe i meg som har påvirket arbeidet med denne utstillingen. Dette noe handler om tid og forgjengelighet, om det som svinner og blir borte og om det som oppstår i kjølvannet. Til utstillingen har jeg jobbet med håndlagede nett av hampline og noen mindre objekter i tre og stein. De tubeformede nettene er satt i bevegelse og skyggene som dannes blir en del av verket. Et rutenett kan oppleves konkret, som en formal undersøkelse av linjer, repetisjon og rytme og størrelser. Det er åpenbare referanser til nettet som universelt og historisk fangstredskaper, og til menneske som sanker og jeger, men også til ballspill og fysisk utfoldelse gjennom idrett og lek. Knutene som nettet er bygget opp av, danner små punkter der en linje møter en annen, som når én tanke kobles med en annen, og skaper nettverk av nye forbindelser og sammenheng. Synlige og usynlige nettverk skapes hele tiden av oss, i oss, mellom oss, mellom oss og naturen, og ikke minst gjennom moderne teknologi. Et nett kan også representere vår trang til orden, eller være et bilde på det å ønske å holde noe fast. Like viktig som nettes konstruksjon er rommene mellom linjene, selve hullene i nettet. Disse tomrommene kan minne om fornemmelsen av at noe glipper, når det som en stund framstod som en klar tanke, sløres til en vag refleksjon eller forestilling. Det materielle utgangspunktet for arbeidene i utstillingen; hampeline, tre og stein representerer sammen og hver for seg noe tidløst og basalt. Timene det tok for mine hender å forme disse noen tusen knutene og å pusse ned grove eikestykker til myke overflater er relativt sett ingenting, likevel var det et poeng å gjøre dette arbeidet selv. Jeg ønsket å være i kontakt med det konkrete materialet, forbinde meg med det og la spor av det håndlagde være synlig. Steinens langsomme oppbygging og nedbryting over tid speiler en lang tidshorisont, steinen som grunnfjellet. Tau av tvunnet naturfiber sies å være eldre enn hjulet, og tre som materiale har til alle tider blitt bearbeidet og formet til verktøy, gjenstander og bolig. I denne sammenhengen viser disse materialene både til det flyktige og det noe mer bestandig, de vitner om det menneskeskapte, om kunnskap og forgjengelighet, om syklusen alt er en del av. Utstillingen ble utviklet med prosjektstøtte fra Norsk Kulturfond. Hovedverket i utstillingen ble innkjøpt til Nasjonalmuseet i Oslo, av Innkjøpsfondet for norsk Kunsthåndverk.