En skattepolitikk for arbeid til alle … men ikke for at alle skal jobbe mer

Skatteutvalget foreslår å sette ned skatten på lave arbeidsinntekter, slik at det blir mer lønnsomt å være i arbeid. Innenfor rammen av en provenynøytral reform må da andre betale mer skatt. Det er en riktig prioritering. Å få flere i arbeid er viktig, både av hensyn til livskvaliteten til dem det gjelder og til velferdsstatens bærekraft. Derfor bør en skattereform primært fokusere på insentivene til å delta i arbeidslivet (den såkalt ekstensive marginen) og ikke på insentivene til å jobbe mest mulig (den intensive marginen). Men hvis en politikk som øker inntektsforskjellene mellom dem som er i jobb og dem som ikke er det skal ha tilstrekkelig legitimitet må det være en forutsetning at arbeidsmarkedet er i stand til å ta imot dem som faktisk vil jobbe. Ellers blir fokuset på at det skal lønne seg å jobbe bare salt i såret for dem som alt har strevd lenge med å finne jobb. Arbeidslinjen trenger en fornyelse, der mantraet om at «det skal lønne seg å jobbe» ledsages av at «det skal lønne seg å ansette». Dette innebærer at en skattereform bør sees i sammenheng med en reform av arbeidsmarkeds- og velferdspolitikken, der trygdesystemet brukes til å støtte opp under arbeid istedenfor å erstatte arbeid.