Sammendrag
Innlegget undersøker hvordan glede er tematisert i norske litterære tekster og patografier om pårørende til et nevrodivergent og/eller psykisk utviklingshemmet barn. Eksemplene er hentet fra samtidslitteratur og bygger på et bredt korpus med flere sjangre: romaner (Vaage 2012; Nilssen 2017, 2020), lyrikk (Skjetne 2022), billedbøker (Dahle & Nyhus 2019; Husby 2019), patografier (Freihow 2014; Ørjasæter 2017), og essayistikk (Vaage 2017; Nilssen 2017; Ørjasæter 2021). Spørsmål om glede og delt glede går igjen i disse tekstene om “annerledesbarnet” (Ørjasæter 2021), og kan blant annet knyttes til de relasjonelle aspektene ved pårørenderollen. Tekstene utfordrer et syn på glede som noe felles eller delt, og åpner for refleksjoner over betydningen til en glede som ikke er tuftet på sosial kontakt og gjensidighet. Samtidig tematiserer tekstene en ambivalens forbundet med både ens egen og andres glede, som blant annet henger sammen med gledens temporale utstrekning og i hvilken grad – og på hvilke måter – den settes i sammenheng med spørsmål om utvikling, fremtidsmuligheter, livskvalitet og meningsfylde i bredere forstand (jf. DeFalco 2016). Innlegget vil se disse problemstillingene i lys av rollen kunst og estetikk tildeles eller spiller i tekstene. Tekstene har ofte metatematiske komponenter og drøfter muligheter og utfordringer ved å bruke skrift, musikk og andre medier som brobyggere mellom barnet og de pårørende. Målbærer tekstene slik et syn på kunst og litteratur som potensielt terapeutisk eller reparativ (Gefen 2017; Sedgwick 2002), eller fremmer de særskilte former for bruk (Felski 2008, 2020), som kan forbindes med spørsmålet om gledens rolle i pårørendefortellinger om annerledesbarnet?
Vis fullstendig beskrivelse
