Sammendrag
I denne artikkelen analyserer vi hvordan unge som lever med intellektuelle funksjonsnedsettelser, erfarer samhandlingen med foreldre og foresatte i overgangen til voksenlivet. Vi har gjennomført tematiske analyser av behandlersamtaler i spesialisthelsetjenestens habiliteringstjeneste, og av individuelle intervjuer med unge. Resultatene viser at de unge ønsker støtte fra foreldre og foresatte, men også at støtten kan gjøre dem mindre selvstendige. I tillegg ønsker de unge å bli anerkjente som verdifulle bidragsytere i familien, noe som påvirker deres selvforståelser og handlinger. De unge erfarer at både de selv og deres foreldre og foresatte ofte velger å tie om gjensidige bekymringer, særlig om seksuelle erfaringer og krenkelser, og om fremtidige konsekvenser av funksjonsnedsettelser. De unges taushet kan forstås som et forsøk på å gi inntrykk av å mestre selvstendige voksenliv, men det hemmer dem også i å få nødvendig støtte. Dette er særlig problematisk for unge som aktivt søker selvstendighet, og er sårbare for å utsettes for vold, seksuell utnyttelse og overgrep. Grensene for hva foreldre og foresatte bør involveres i når de unge søker selvstendige voksenliv, og hva som bør håndteres i tjenestene unge med intellektuelle funksjonsnedsettelser mottar, bør tematiseres både i tjenestene og i fremtidig forskning.
Vis fullstendig beskrivelse