Sammendrag
Det finnes en nærmest babelsk tilstand i veiledningslitteraturen med ulike perspektiver og
grunnantakelser som er mer eller mindre uttalte. Det finnes eksempelvis veiledning med tunge
røtter til psykodynamiske teori, veiledning som knytter seg til en atferdsteoretisk modell og nyere
«trender» som Motiverende intervjuing som kombinerer eksistensialisme og atferdsanalyse. Vårt
lokale eller avgrensede veiledningsteoretiske perspektiv er PALLET slik det er beskrevet av
6
Pettersen og Løkke (2006/2019). PALLET henter inspirasjon fra generell problemløsning, men har
teknikker som er relativt arbitrært beskrevet slik at ulike perspektiver og grunnantakelser kan sies å
ligge til grunn.
Grunnantakelser, eller metafysikk, dreier seg om hva som finnes og hvorfor noe henger sammen.
God veiledning kan sies å være preget av danseliknende bevegelser med skifter mellom veileder og
den veiledede, og det er snakk om prosesser, interaksjon, sammenvevde kontingenser og
funksjoner i strømmer. Vi kan tilnærme oss veiledning ved å analysere teknikkene, de spesifikke
teoriene, de mer generelle teoriene og metafysikken. Formålet med innlegget er å gjøre rede for
en prosessfilosofisk tilnærming til veiledning. Vi mener at prosessfilosofi har et potensiale til både
å belyse grunnlagsproblemer i veiledning og bidra til bedre fremgangsmåter. Vi er med andre ord
interessert i veiledningens ontologi og om det er noe å hente i en prosessorientert ontologi og
prosessfilosofi når det gjelder teoriutvikling og praksis. Begreper som endring, kreativitet, funksjon,
prosesser, kontekster og tilblivelse er sentralt i prosessfilosofi. I tillegg til at grunnantakelsene ofte
er uuttalte i veiledning, er det også uklart hvilke mulige grunnantakelser som kan prege veiledning.
Vi kontrasterer prosessfilosofi med substansiell filosofi som to mulige sett med grunnantakelser.
Vis fullstendig beskrivelse
