Tilgjengelighet og korrelasjonsanalyse av GNSS-data

Bakgrunnen for denne masteroppgaven er å finne ut om hvor lang tid det egentlig tar før to GPS-målinger utført ved hjelp av sanntids kinematisk måling (RTK) kan betraktes som ukorrelerte. Statens kartverks standard for "Satellittbasert posisjonsbestemmelse" anbefaler to målinger med minimum 45 minutter mellom målingene eller tre målinger med minimum 15 minutter mellom hver RTK-måling. Mine målinger og forsøk som ble utført med tofrekvente RTK GPSer, i Trondheim med en ny Leica Smartrover og i Alta med en gammel Leica 500, viser at autokorrelasjonen på høyden synker til under 0,2 etter 3 minutter. Dette indikerer at kravene til ventetid for å oppnå ukorrelerte målinger i Statens kartverks standard for "Satellittbasert posisjonsbestemmelse" kan synes for strenge. GNSS med både GPS og GLONASS gir bedre dekning og flere satellitter, men GLONASS har ikke alle satellittene sine på plass, bare 13 av 24 satellitter i juni 2008, så dekningen blir ikke så bra som den kunne ha vært. Russerne har lovet å komplettere GLONASS i løpet av noen år, slik at man får alt ut av en dobbel GNSS-mottaker. En annen grunn til at det er bra å få med GLONASS-satellittene er at de går i en bane med høyere inklinasjon, som fører til at satellittene kommer høyere opp på himmelen på høyere breddegrader, slik som i Norge. Min anbefaling er å vente med å investere i GPS/GLONASS-mottakere inntil GLONASS greier å få bygd ut systemet sitt helt med alle 24 satellittene i bane hvis man ikke er sikker på at man har spesielt bruk for det. Hvis man vet at man skal måle under dårlige forhold med mange skygger til satellittene på høye breddegrader, så kan det anbefales å investere i å kunne ta inn GLONASS i tillegg til GPS. Det blir enda bedre når man kan få mottakere som tar inn alle de tre systemene GPS, GLONASS og det fremtidige Galileo. Da blir det sikkert mange som tar seg råd til å betale for flere satellittnavigasjonssystem enn bare GPS, på grunn av fordelene.