Cristin-resultat-ID: 325695
Sist endret: 12. september 2018, 08:39
Resultat
Rapport
2005

Prosjekt Elg - trafikk i Stor-Elvdal 2000-2004. Hvordan unngå elgpåkjørsler på vei og jernbane?

Bidragsytere:
  • Torstein Storaas
  • Knut Barnholdt Nicolaysen
  • Hege Gundersen og
  • Barbara Zimmermann

Utgiver/serie

Utgiver

Høgskolen i Hedmark

Serie

Rapport (Høgskolen i Hedmark)
ISSN 0808-2626
e-ISSN 1501-8563
NVI-nivå 0

Om resultatet

Rapport
Publiseringsår: 2005
Hefte: 1
Antall sider: 66
ISBN: 82-7671-439-0

Beskrivelse Beskrivelse

Tittel

Prosjekt Elg - trafikk i Stor-Elvdal 2000-2004. Hvordan unngå elgpåkjørsler på vei og jernbane?

Sammendrag

De siste ti årene ble det påkjørt to og en halv ganger så mange (0,70) elg per kilometer på jernbanen som på veien (0,29) selv om det daglig går bare rundt 12 tog mot hele 2000 biler gjennom Stor-Elvdal. Mesteparten av påkjørslene på jernbanen (95 ) og veien (81 ) skjedde om vinteren. De radiomerkede elgene viste et generelt trekk fra høyereliggende strøk til snøfattige deler av dalbunnen med samferdselsårene når snøen ble dyp i høyden. En del elg lever likevel nær samferdselsårene gjennom sommeren, noen blir påkjørt på veien, men nesten ingen ble påkjørt av toget i den snøfrie perioden. Lengden på perioden med mye snø gjennom vinteren forklarte storparten av variasjonen av påkjørsler mellom år med hele 85 % på jernbanen, men bare 54 % på veien. Alt tyder på at elgen blir påkjørt når de krysser veien. Om vinteren kommer trekkelg ned mot samferdselsårene, det skjer mange kryssinger og dermed mange ulykker. Om sommeren krysser bare de få stedegne elgene, og det skjer få påkjørsler. På jernbanen skjer derimot få påkjørsler under kryssing fordi det går så få tog. Mange elger blir derimot påkjørt når de oppholder seg på jernbanelinjen. Elgen oppholder seg på jernbanelinjen bare i den perioden vi har snø, ikke om sommeren når de bare krysser sporet. Tiltak mot jernbanepåkjørsler bør derfor ikke hindre at elgen krysser jernbanelinja, men at elgen oppholder seg langs linjen. I prosjektperioden var vintrene lange og antall påkjørsler gikk opp. Da vi korrigerte for vinterlengde og analyserte alle data over lang tid, så vi at rydding innenfor jernbanegjerdet og fôring hver for seg reduserte påkjørselstallene til nesten halvparten (henholdsvis 49 og 40 ) av det forventede på de strekningene der tiltakene ble satt inn. Påkjørselsstedene synes å bli bestemt av storskalige landskapsforhold, fordi påkjørselsrisikoen var stor på enkelte lengre strekninger. På veien ser vi likevel lange strekninger med svært få påkjørsler. Effekten av rydding langs vei kunne ikke evalueres siden ryddingen ble startet så tidlig at vi ikke har nøyaktige data for analyse. Også eksperimentene viste at både bortrydding av alt elgfôr innenfor jernbanegjerdet og elgfôring reduserte påkjørslene til nær halvparten av det forventede. Vi fant i ryddeeksperimentet at økt tilgang på vegetasjon like utenfor jernbanegjerdet, når det var ryddet innenfor, reduserte antall påkjørsler. Dette underbygger igjen at elgene blir påkjørt når de oppholder seg på jernbanelinjen, ikke når de krysser den. Både møkkregistreringen og radiotelemetristudiet viste at elgene i stor grad oppholder seg nær fôringsplassene. Også de nyanlagte fôringsplassene trakk elgen til seg slik at de GPS-merkede elgene var nærmere enn 250 m i 40 % av tiden. Da fôringen opphørte fire dager ved de lenge brukte fôringsplassene i Imsdalen, ble elgene i området urolige og gjennomsnittsavstanden til elgene fra fôringsplassene økte fra 279 til 818 m. En elg søkte så langt som 1343 m fra fôringsplassen mens lengst avstand fra fôringsplass mens det ble fôret var 818 m. Et fôringssystem sammenbundet med oppkjørte spor ned til 300 m fra riksveien holdt elgen i stor grad fra å krysse veien. Denne fôringen førte også til at påkjørslene på veien ble halvert i forhold til forventet, men det var noe usikkerhet i estimatet.

Tittel

Project Moose - traffic in Stor-Elvdal 2000-2004 � how to avoid moose-vehicle accidents on roads and railway lines.

Sammendrag

Through the last ten years, two and a half times as many moose have been killed per kilometre on the railway line (0.70) than on the roads (0.29) in Stor-Elvdal, although the daily number of trains is only 12 compared to 2000 cars. Most of the collisions on the railway (95 ) and road (81 ) occur during 5 winter months. The radio collaring study showed that the moose generally migrate from higher elevated areas when snow gets too deep during winter, towards lower areas with less snow cover. Unfortunately, this is where the traffic arteries run. The length of the period with deep snow during winter explains all 85 % of the variation in number of accidents between years to only 54 % of the variation on the road. The moose are hit when they cross the road. During winter there are many moose and many crossings. During summer only few stationary moose cross the road and there are few accidents. In contrast, on the railway only few accidents happen while crossing, most are killed when they stay at the railway. The moose only stay at the railroad during periods with snow. In summer they cross the rails. Efforts against moose � train accidents should not reduce the moose crossings, but reduce the time the moose stay along the line. When we corrected for the length of the snow winters and analysed all the data for a long time period, we detected that the efforts Vegetation removal and Feeding each reduced the number of accidents to almost half (49 and 40 ) of the expected on the stretches where they were applied. The position where the accidents happened seemed more to be determined by coarse landscape qualities than by small scale qualities. The risk of accidents seemed to be large over longer distances. On the road there were some stretches with few accidents. We could not evaluate the effect of vegetation clearing along the road since the clearing started before we got accurate data. Also the experiments showed that both vegetation clearing within the railway fence and artificial feeding reduced the number of accidents to half of what was expected. In the experiment of clearing we found that increased amounts of winter forage outside the railway fence reduced the number of accidents when the forage was removed inside the fence. This again shows that the moose were killed when they stayed at the line, not when they crossed. Both the pellet group count and the radio marked moose showed that most moose keep close to the feeding sites. Also the new feeding sites attracted moose so that the GPS-marked moose were closer than 250 m from the feeding stations 40 percent of the time. Probable due to few GPS-marked moose the first year without feeding, the reduction in winter home range was not statistically significant, but the moose moved less daily when using feeding sites. When the feeding stopped for four days on feeding sites that had been used for years in Imsdalen, the moose became unrestful and the medium distance from the feeding stations increased from 279 to 818 m. One moose moved as far as 1343 m from the feeding site while the longest distance from a moose to a feeding site during feeding was 818 m. A feeding system connected with tracks from an all terrain vehicle down to 300 m from the main road kept the moose mainly away from crossing the road. The accidents on the road were reduced to the half of what was expected, but there was uncertainty in the estimate.

Bidragsytere

Torstein Storaas

  • Tilknyttet:
    Forfatter
    ved Institutt for skog- og utmarksfag ved Høgskolen i Innlandet

Knut Barnholdt Nicolaysen

  • Tilknyttet:
    Forfatter
    ved Institutt for skog- og utmarksfag ved Høgskolen i Innlandet
Aktiv cristin-person

Hege Gundersen

  • Tilknyttet:
    Forfatter
    ved Center for Ecological and Evolutionary Synthesis (gml. CEES) ved Universitetet i Oslo

Barbara Zimmermann

  • Tilknyttet:
    Forfatter
    ved Institutt for skog- og utmarksfag ved Høgskolen i Innlandet
1 - 4 av 4