Risiko, usikkerhet og uvitenhet i medisinen

Utredning av risikofaktorer for sykdom hos friske pasienter er blitt en betydelig del av medisinsk aktivitet. Begrunnelsen for primærprofylakse gjennom utredning og terapeutisk reduksjon av risiko er knyttet til den teoretiske forutsetningen om at all usikkerhet kan formuleres som risiko. I denne artikkelen presenteres en vitenskapsteoretisk velkjent taksonomi for usikkerhet («risiko» som kvantitative sannsynligheter i et kjent utfallsrom, «prinsipiell usikkerhet», der utfallsrommet er kjent, men sannsynlighetene ikke er tallfestet, og «uvitenhet», der utfallsrommet ikke er fullstendig kjent). Hittil er dette begrepsapparatet lite brukt i medisinen. Vi viser i denne artikkelen at en utvidelse av risikobegrepet er nyttig for å analysere en vanlig klinisk situasjon (utredning av risiko for hjerte- og karsykdom). Prinsipiell usikkerhet vil alltid og uvitenhet vil tidvis være til stede i slike situasjoner. Da bryter den tradisjonelle beslutningsteoretiske begrunnelsen for primærprofylakse sammen, og det foreslås i stedet en annen idealmodell for valg under usikkerhet og uvitenhet, der pasientens gode grunner må stå i sentrum. Dette har implikasjoner for så vel alminnelige oppfatninger om legerollen som for utformingen av kliniske retningslinjer.