Sannhet og terror - eller regnskap for håp

Oklahoma: Uskyldige mennesker sprenges i lufta av en dødelig blanding kunstgjødsel, desillusjon og pervers patriotisme. I bakgrunnen skimtes skyggene av fanatiske milititsia, med "kristne" prester blant sine fremste førere. Japan: Giftgass sprer død i undergrunnen og frykt over hele nasjonen. Sekten "Den Høyeste Sannhet" trekker i trådene. Selvutnevnte beskyttere av den virkelige virkeligheten, den sanne sannheten, med selvutskrevne fullmakter til hva-som-helst, mot hvem-som-helst ... Hiroshima 1945 og Muroroa-atollet 1995: Absolutte våpen til vern om absolutte verdier? Nyhetsbildet minner oss altså om den iboende diktatoriske tilbøyelighet i påberopelsen av det absolutte. I den forstand må postmodernistene innrømmes et viktig poeng. Men hva betyr så dette? Er all sannhetssøken suspekt? Er idealisme - i en hverdagslig betydning av ordet - illegitimt, kanskje til og med farlig? Nei. Det vil nok heller ikke Lyotard hevde. Selv om han gir opp verdien "konsensus", har verdien "rettferdighet" for ham forsatt full vekt. Han og andre postmodernister er nok klar over at det på den andre siden av veien finnes en grøft som er minst like dyp: Den kyniske relativisme som ender i likegyldighet fordi alt er like (u-)gyldig. Likevel er det i debattens hete aldri tvil om hvilken grøft de frykter mest. Når sannheten oppfattes som en gitt, fortidig størrelse som en har, og som attpåtil er truet av "de andre", er veien kort til å anse seg som berettiget - ja, kallet - til å forsvare den med alle midler. Men allerede forfatteren av Første Petersbrev understreket det grunnleggende kjennetegn ved all kristen sannhetssøken: "Vær alltid beredt til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier." (1 Pet 3,15.) Kristent forsvar for sannheten er å gjøre regnskap for håp. Håp er i sin natur noe uvisst, framtidig, skjørt. Det låser ikke fast til fortiden, men åpner for framtid og frihet. Ingen kan tvinge et håp på noen andre. Derfor må forsvar for det kristne håp innebære både selvbegrensning og selvoverskridelse på samme tid. Selvbegrensning fordi håpet er en skatt i leirkar, noe som er skjørt og ikke kan manipuleres uten å gå i stykker. Og selvoverskridelse fordi håpet retter seg mot noe som ligger foran oss, utenfor oss, og som derfor verken gir grunn til overdrevent selvbilde eller mektige fiendebilder.