Opprøret i Mexico : etterlevning eller forvarsel?

"Her er vi. Vi som alltid har vært døde. Vi dør igjen, men denne gang for å leve." Med disse ordene innledes en pressemelding fra den "zapatistiske frigjøringshæren" (EZLN), som på årets første dag overrasket México og hele verden med en massiv og velorganisert oppstand i Méxicos sør-østlige region Chiapas. I løpet av noen få timer av det nye året hadde opprørsbevegelsen tatt kontroll over byene Ocosingo, Altamirano, Las Margaritas og San Cristóbal de las Casas. Det tok ikke lang tid før "zapatistene", med sine finlandshetter og høyst improviserte "uniformer", var hovedoppslag både i México og i utlandet. CNN var som vanlig raskt på pletten, med inngående nærbilder. Newsweek spanderte årets andre forside på "Mexico's bonde-oppstand". Meksikanske myndigheters svar på tiltalen var nølende og tvetydig. Først tilsynelatende militær tilbakeholdenhet og bagatellisering, deretter storstilt militær offensiv - etter vitnesbyrdene å dømme over grensen for det internasjonalt akseptable -, for så å foreta politiske utskiftninger på høyt nivå og komme med tilbud om forhandlinger og amnesti for opprørerne, noe som vanskelig kan tolkes som annet enn innrømmelser. Vi vet ikke hvordan det hele vil ende. Flerfoldige hundre menneskeliv har gått tapt, tusener har begitt seg på flukt. Det snakkes om forhandlinger, og til høsten er det nytt presidentvalg i landet. Men allerede nå har det som har skjedd, reist spørsmål det kan være viktig å reflektere over. Den tragedien som har utspilt seg i Sør-Mexico de første ukene av 1994 avdekker for det første en annen og større tragedie: De kritiske levekårene for store deler av befolkningen i området - som ikke er av ny dato, men har vart i generasjoner. Det overrasker ingen at denne sosiale situasjonen gir næring til opprør. Men at opprøret kom nå, har overrasket de fleste. Hvorfor? Dernest har kirkens rolle på nytt kommet i fokus. Den katolske kirken i Chiapas har i lengre tid advart mot konsekvensene av de uverdige leveforholdene for befolkningen i delstaten. Den har stilt seg ved siden av indianerne, fattigbøndene og de mange guatemalanske flyktningene som har kommet over grensen i sør. Derfor får den av mange nå skylden for opprøret. Med hvilken rett?