Sammendrag
Grunntanken i studien Sårbarhet og sikkerhet er at menneskelig sårbarhet ikke kan sees på som sikkerhetens motsetning. Redusert sårbarhet er ikke ensbetydende med økt sikkerhet. En menneskelig sikkerhet, for alle, må ta hensyn til sårbarhet som en antropologisk, etisk og dermed også politisk forutsetning. Men hvordan ser dette resonnementet ut når en nærmer seg det fra en kontekst av reell sosial og individuell sårbarhet i den fattige delen av verden?
Situasjonen i dagens Latin-Amerika er paradoksal. Til tross for omfattende demokratisering og fredsprosesser på nittitallet, er regionen i dag mer voldelig enn noensinne. Hvor kommer denne volden til uttrykk, når den ikke lenger primært utspiller seg mellom stridende parter i væpnede konflikter? Volden er blitt hverdagslig; den utspiller seg i det sosiale liv. Vold i hjemmene, vold på gata, vold mellom gjenger, vold mot gatebarn. Alle er rammet; alle kjenner seg sårbare.
Denne økende, paradoksale volden i Latin-Amerika synes mer uforklarlig enn tidligere. Bildet er kaotisk. Tidligere hadde volden visse 'regler', en slags rasjonalitet, om enn pervers. I dag rammer volden blindt, ofte uten retning og motiv. Denne volden kan etter mitt syn sees som uttrykk for en politisk situasjon og en kultur preget av desperasjon og håpløshet, som er resultatet av en økende sosial polarisering og en konsekvent nedbygging av livsviktige samfunnsinstitusjoner. I en slik situasjon nytter det lite med eksterne sikkerhetstiltak, enten i offentlig eller privat regi. De gjør som regel vondt verre.
Vis fullstendig beskrivelse
