Sammendrag
Politikerne har lenge likt eksponeringen i mediene bedre enn den Stortinget gir. De sier ikke nei til å delta i Holmgang, i Redaksjon 21 eller Tabloid. De er stadig oftere å treffe i de mange prateshowene, og er oftere enn før med på mange ablegøyer i fjernsynssammenheng. For i løpet av 90-årene ble de mer opptatt av hvordan de framsto i de levende fotografiene fjernsynet formidler, og mindre opptatt av hvordan de framsto i avisenes ubevegelige fotografier. Politikerne oppsøker kameraer. Fjernsynet ble arenaen alt foregår på, og da på fjernsynets premisser. Politikk på politikernes premisser blir sjeldnere vist på fjernsyn. Direktesendingene fra Stortinget kommer sjeldnere enn før, spontanspørretimen er kuttet ut. Men heller ikke til Se & Hør, Allers, Kvinner og Klær og Henne sier de nei. De er oftere å se i ukeblad, og på ukebladenes premisser poserer politikerne som fotomodeller. Politikerne har erkjent at det ikke bare er stemmer som teller. Etter krigen var devisen i analyser av norsk politikk: Stemmer teller, stemmer avgjør, deretter konstaterte Stein Rokkan (1966): Stemmer teller, ressurser avgjør. Så kunne en konstatere: Stemmer teller, media avgjør. I dag kunne det være på sin plass å stille det provoserende spørsmålet: Stemmer teller, avgjør kamera? I denne artikkelen redegjør jeg kort for viktige trekk ved dagens fotografi, ved forpliktet fotografi, samt pressefotografiet der dette trekket er et kjennetegn. Deretter skal jeg beskrive utviklingen av regisserte pressefotografier av politikere i avisene, før jeg argumenterer for og beskriver sceneskiftet fra avis til fjernsyn og ukeblad. Fjernsynet er scenen for partilederne, og et stadig viktigere ledd i partienes inntrykksforvaltning. Til slutt skal jeg vise at parallelt med dette har politikere latt seg invitere av ukebladene, ofte for å bli stylet, koreografert og fotografert som modeller. Politikerne søker til og blir definert inn i populærkulturelle formater.
Vis fullstendig beskrivelse
