Sammendrag
Begrepet symmetri brukes innenfor geometri om transformasjoner av figurer eller mønstre som ikke endrer formen eller størrelsen på den aktuelle figuren eller mønstret. Både speilinger, rotasjoner og translasjoner regnes som symmetrier. I dagligspråket vil nok ordet symmetri først og fremst forbindes med speilsymmetri. Dette er i gjeldende læreplan et tema i matematikkfaget på de laveste årstrinnene i skolen. Etter hvert kommer rotasjoner og translasjoner inn. Jeg vil i dette framlegget studere hvordan elever på tredje trinn uttrykker seg når de skal beskrive symmetrier. De aktuelle elevene arbeider både med speilinger i planet og rotasjoner av tredimensjonale legemer. Jeg vil dokumentere hvilket språk elevene bruker for å uttrykke seg om disse emnene, og diskutere på hvilke måter det språket de naturlig innehar er ufullstendig for å kunne uttrykke seg presist, og på hvilke måter de søker å kompensere for denne ufullstendigheten. I denne forbindelse vil jeg drøfte hvordan læreren kommer inn som den som kan/må tilby elevene et språk (det matematiske fagspråket) slik at de kan utvide sitt matematiske register og derved bli i stand til å kommunisere det de ser og erfarer på en presis måte. Jeg vil også komme inn på hvordan forestillinger om symmetri medieres gjennom ulike redskaper og konkretiseringsmidler. Den matematiske fagkunnskapen som ligger til grunn for flere av de observasjonene som elevene gjør, og beskriver, er til dels ganske avansert. Jeg vil derfor også berøre spørsmålet om lærerens behov for fagkunnskap for å kunne verdsette elevenes oppdagelser og på grunnlag av disse stimulere til videre undersøkelser og utvikling. Data for analysen er innsamlet gjennom videoopptak av elever som arbeider med spesielt tilrettelagte aktiviteter knyttet til symmetri. I analysen vil jeg støtte meg på teorier for språk- og begrepsutvikling samt mer overordnede teorier om hvordan kommunikasjon og samhandling innvirker på begrepsutviklingen.
Vis fullstendig beskrivelse
