Sammendrag
Selv om jern (Fe) er et essensielt element for fisk, er Fe giftighet et stort problem i produksjon av settefisk ved enkelte anlegg i Norge. I vann foreligger Fe på ulike tilstandsformer der toverdig jern (FeII) er den termdynamiske stabile formen i anoksiske vannkvaliteter, mens treverdig jern (FeIII) dominerer i oksygenrike vannkvaliteter. Når anoksisk Fe(II) rikt vann blandes med oksygenrike vannkvaliteter vil FeII-ioner oksidere og danne Fe(III)-ioner som raskt vil transformeres til kolloidale og partikulære Fe(III) former i vannet. Under transformasjonsprosessen vil høye Fe avsettninger på gjeller kunne føre til fiskedød. Forsøk har vist at Fe(III)-ioner er mer gjellereaktiv enn Fe(II)-ioner. I surt vann vil Fe(II) ha lang levetid, mens Fe(III)-ioner raskt vil transformeres til mindre gjellereaktive kolloidale og partikulære Fe(III) former. Konsentrasjonen av gjellereaktivt Fe i vann kontrolleres derfor av Fe(II) som oksideres over tid og danner svært gjellereaktive Fe(III) tilstandsformer i oksygenrike vannkvaliteter. Konsentrasjoner av Fe(II) kan være høy i grunnvann og i dreneringsvann fra myrområder. Resultater viser imidlertid at Fe(II) assosiert med organisk materiale bidrar lite til avsetning på gjeller. Fe(II) rikt grunnvann har lite organisk innhold og er derfor mest kritisk mhp giftighet av Fe i produksjon av fisk. I tillegg vil tilsetning av oksygen og heving av pH øke oksidasjonshastigheten av Fe(II) og dannelsen av gjellereaktive Fe(III)-ioner i driftsvannet, mens tilsetning av sjøvann med høy konsentrasjon av anioner som Cl og SO4 vil redusere oksidasjonshastigheten og Fe avsetningen på gjellene. Tilsetning av silikatlut vil danne Fe(III)-Si komplekser som er mindre gjellereaktive. Resultater viser at en to-trinnsvannbehandling med silikattilsetning før sjøvannstilsetning i driftsanlegg vil være mest gunstig for avgifting av Fe rike vannkvaliteter.
Vis fullstendig beskrivelse
