Familieplanlegging - bak tallene. Fortellinger om reproduksjon i det flerkulturelle Norge

Tema for avhandlingen er fruktbarhet og migrasjon. Det som utforskes er hvordan utvalgte grupper innvandrere forholder seg til reproduksjon og familieplanlegging i en nåtidig norsk kontekst. Et sentralt utgangspunkt for studien er statistikk som avdekker til dels store forskjeller mellom ulike landegrupper når det gjelder fruktbarhetsnivå og forekomst av provosert abort. Stereotypien om den tradisjonelle, ulikestilte innvandreren som ikke driver med familieplanlegging og som derfor får barn både (for) tidlig og i (for) stort antall, er et annet utgangspunkt. Det empiriske grunnlaget for studien er dybdeintervjuer med 21 kvinner og menn som har innvandret til Norge fra Iran og Irak, inkludert de kurdiske områdene i begge disse landene. Informantene representerer en bredt sammensatt gruppe med hensyn til alder, livssituasjon, innvandringsårsak og botid i Norge. Med inspirasjon fra blant annet narrativ teori, Judith Butlers teori om sitering og feilsitering av normer og interseksjonalitet forstått som sensitiverende begrep og metodologisk prinsipp, belyses tre spørsmål. For det første: Hvordan forstår og håndterer innvandrere i Norge reproduksjon og familieplanlegging? For det andre: Hvilke normativiteter forholder innvandrere seg til når de utformer sine reproduktive ønsker og praksiser? Og for det tredje: Hvilke subjekter og subjektposisjoner kommer til uttrykk i innvandreres fortellinger om reproduksjon og familieplanlegging? Avhandlingen viser at det til tross for store forskjeller innad i kategorien innvandrer, synes å være en utbredt forståelse av at barn inngår som en forventet del av et naturlig livsløp. Samtidig er det viktig å vente med å få barn til det passer og å unngå å få for mange. Avhandlingen imøtegår slik forestillingen om den tradisjonelle, ulikestilte og ikke-planleggende innvandreren. Den viser også hvordan fortellinger om ”den andre” ikke bare lever ”der ute”, men tvert i mot har betydning for den enkeltes mulighetsrom og opplevelse av seg selv og andre. Et tydelig uttrykk for dette er at flere av informantene viser til den aktuelle innvandrerstereotypien når de gjør rede for seg selv som aktive og refleksive subjekter som bestemmer over sin egen reproduksjon. Et annet funn er at informantene tar opp og forholder seg til en rekke ulike subjektposisjoner og normer, og at landbakgrunn, etnisitet og migrantposisjon her både veves sammen med, overskygger og skygges over av variabler som sosial klasse og alder. Nok et funn er at det å være kategorisert som innvandrer begrenser tilgangen til bestemte reproduksjonsfortellinger og subjektposisjoner. Et eksempel på dette er at det for mange innvandrere ser ut til å være vanskelig å fremme et ønske om mange barn uten dermed å bli forstått som tradisjonell og ulikestilt, mens en representant for den ”norske” middelklassen med den samme familieplanleggingsfortellingen kan fremstå som både kjønnslikestilt og moderne ”trendy”. På denne måten viser avhandlingen hvordan det å studere innvandrere også er en måte å utforske og avdekke hegemoniske forestillinger om ”det norske” og minoriserende og majoriserende bevegelser i flerkulturelle samfunn.