Ernæringsscreening og oppfølging av pasienters behov som kvalitetsindikator for sykepleiertjenesten

Introduksjon: Fravær av screening for ernæringsmessig risiko og underernæring påfører pasientene økt helserisiko og helsevesenet økte utgifter. Vi ledelsesforankret i 2009 at alle pasienter skulle ernæringsscreenes, og at screening skulle dokumenteres i pasientenes elektroniske pasientjournal (EPJ) av sykepleietjenesten. Problemstilling: Hvor mange pasienter blir screenet? Hvor mange har dokumentert underernæring? Hvor mange med underernæring får ernæringsmessige tiltak? Metodisk tilnærming: Fire punktprevalenser ble gjennomført i 2011, en i 2012. På prevalensdagene gikk fagsykepleierne gjennom pasientenes EPJ for å se etter vekt, ernæringsscreening, ernæringsrisiko og om tiltak var iverksatt. Tilbakemeldinger på prevalens ble gitt avdelingsledere og alle i sykepleietjenesten. Hovedfunn/ resultat: Tre første prevalenser viste at mange pasienter var vegd (variasjon 64- 98%), men få pasienter som hadde blitt screenet (variasjon 20-58%). Veging gjøres av andre grunner enn ernæring, så screening belyser best kvalitet i ernæring. Det opplevdes meningsløst å screene pasienter som lå mindre enn et døgn, terminale, ”unge” eller ”opplagt uten ernæringsproblem”. De to siste prevalensene fokuserte dermed på de som var innlagt i over ett døgn og som samtidig enten var over 70 år eller hadde kronisk sykdom. I denne fokusgruppen var fremdeles få screenet i 2011 (43%), noe som økte til 67% i 2012. Vi så at antall i ernæringsmessig risiko øker fra 33% til 67% når antall som screenes øker, så det er grunn til å anta at mange pasienter fremdeles ikke fanges opp. Fremdeles får heller ikke alle med ernæringsmessig risiko ernæringstiltak (82% ved siste prevalens). Hovedkonklusjon er at fokus med screening må fortsette på ledelses og avdelingsnivå.