Cristin-resultat-ID: 953566
Sist endret: 30. oktober 2012, 09:43
Resultat
Doktorgradsavhandling
2012

Jean Potocki : esthétique et philosophie de l'errance

Bidragsytere:
  • Marius Warholm Haugen

Utgiver/serie

Utgiver

Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet, Humanistisk fakultet

Om resultatet

Doktorgradsavhandling
Publiseringsår: 2012
Antall sider: 515
ISBN: 978-82-471-3579-2

Beskrivelse Beskrivelse

Tittel

Jean Potocki : esthétique et philosophie de l'errance

Sammendrag

Jean Potocki: esthétique et philosophie de l’errance traite de la notion d’errance dans l’œuvre de Jean Potocki. Consacrée surtout au grand roman de Potocki, le Manuscrit trouvé à Saragosse, mais également à ses récits de voyage, contes, théâtre et écrits historiques et scientifiques, la thèse montre comment l’errance constitue un thème primordial dans l’ensemble de l’œuvre potockienne. L’errance est ainsi un objet de recherche dans la thèse, mais ce n’est que pour ensuite servir de clef d’interprétation permettant de jeter une nouvelle lumière sur l’esthétique et la philosophie propre à l’œuvre. L’hypothèse principale est que l’œuvre de Potocki traduit un conflit entre deux perspectives du monde, qui répondent, à un niveau esthétique et métaphorique, à deux formes de mouvement : l’errare et l’iterare, l’errance à proprement parler, sinueuse et sans but, et la quête de sens, interminable et utopique. Il s’agit d’un conflit central à la fin du siècle des Lumières, entre, d’un côté, le scepticisme et la force de l’imagination, et de l’autre, la foi dans la raison et l’aspiration à une connaissance totale du monde. Jean Potocki (1761-1815), auteur polonais d’expression française, est l’un des auteurs le plus important du tournant des XVIIIe et XIXe siècles. Son chef-d’œuvre, le roman-fleuve Manuscrit trouvé à Saragosse, sur lequel il a travaillé pendant plus de vingt ans, probablement entre 1791 et 1814, a longtemps été relégué au statut d’œuvre culte. Il est aujourd’hui pleinement reconnu comme une œuvre centrale et canonique de la littérature des Lumières. Le roman constitue une véritable anthologie des genres romanesques du XVIIIe siècle, du picaresque au fantastique, via le roman épistolaire et le conte libertin. Héritier de Cervantès et de Sterne, et précurseur d’un Borges et d’un Calvino, Potocki joue avec les formes et les conventions du roman, d’une manière qui trouble tout autant qu’elle amuse. Les motifs d’errance repérables dans le roman, aussi bien que sa forme narrative remarquablement complexe et « errante », témoignent d’une vision du monde qui insiste sur l’instabilité fondamentale de celui-ci. La thèse s’applique à montrer comment la complexité formelle et les aspects métalittéraires du roman se laissent interpréter comme porteurs d’une thématique anthropologique et existentielle qui a pour axe central la condition humaine face au « flux » du monde. La thèse traite le texte littéraire de machine discursive permettant de penser certains problèmes philosophiques, comme le rôle joué par la narration et la fiction dans la construction de l’identité, et les impasses épistémologiques et herméneutiques vécus par l’homme dans un monde où le sens se déplace constamment. La thèse montre ainsi comment le roman réinvestit le vieux motif littéraire de l’errance dans les préoccupations épistémologiques et ontologiques propres aux Lumières tardives.

Tittel

Jean Potocki: vandringens estetikk og filosofi

Sammendrag

Jean Potocki: esthétique et philosophie de l’errance tar for seg konseptet vandring i forfatterskapet til Jean Potocki. Med utgangspunkt i Potockis store romanverk Manuscrit trouvé à Saragosse, men også gjennom analyser av forfatterens reiseskildringer, fortellinger, teaterstykker og vitenskapelige arbeider, viser avhandlingen hvordan vandringen utgjør et helt sentralt tema i forfatterskapet. Vandringen utgjør dermed studieobjektet for avhandlingen, men det er for deretter å bli anvendt som en fortolkningsnøkkel som åpner for nye lesninger av verket, og som gjør det mulig å kaste nytt lys over verkets estetiske og filosofiske aspekter. Hovedhypotesen er at Potockis forfatterskap uttrykker en konflikt mellom to ulike perspektiver på verden. På et estetisk og metaforisk nivå uttrykkes disse perspektivene gjennom to ulike former for bevegelse: errare og iterare, den formålsløse, villedende og omflakkende vandringen, og den endeløse og utopiske søken etter mening. Dette svarer til en konflikt som står sentralt i den sene Opplysningstiden: på den ene siden, vitenskapsskepsis og vektlegging av fantasien og skaperkraften; på den andre siden, troen på fornuften og på muligheten av å kunne oppnå fullstendig viten om verden. Den franskspråklige polakken Jean Potocki (1761-1815) er en av de viktigste europeiske forfattere i denne perioden, overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Hans hovedverk, Manuscrit trouvé à Saragosse, som han skrev på i over tyve år, sannsynligvis mellom 1791 og 1814, har lenge hatt en såkalt kultstatus i den europeiske kultursfæren. Etter en stadig økende forskningsinteresse siden begynnelsen av 2000-tallet, er romanen i dag anerkjent som et av Opplysningstidens mest sentrale litterære verk. Den utgjør en slags antologi over 1700-tallets mange romansjangre, der den spenner fra det pikareske til det fantastiske, via brevromanen og den libertinske fortelling. Som arvtaker etter Cervantes og Sterne, og forløper for Borges og Calvino, leker Potocki med romanens former og konvensjoner, og det på en måte som vekker uro like mye som den morer. Både romanens vandringsmotiver og dens særdeles komplekse og ”vandrende” fortellingsform skaper et bilde av verden som grunnleggende ustabil. Avhandlingen viser hvordan den formelle kompleksiteten og de metalitterære aspektene målbærer en antropologisk og eksistensiell tematikk med vandringen og ustabiliteten i sentrum. Avhandlingen viser hvordan den litterære teksten produserer visse filosofiske problemstillinger, slik som fiksjonens og fortellingens rolle i menneskets identitetskonstruksjon, og som umuligheten av sikker viten i en verden hvor meningen er i stadig bevegelse. Slik blir det klart hvordan Potockis verk setter det eldgamle vandringsmotivet inne i en ny sammenheng, i den sene Opplysningstidens epistemologiske og ontologiske horisont.

Bidragsytere

Aktiv cristin-person

Marius Warholm Haugen

  • Tilknyttet:
    Forfatter
    ved Institutt for språk og litteratur ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Svein Eirik Fauskevåg

  • Tilknyttet:
    Veileder
    ved Institutt for språk og litteratur ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

François Rosset

  • Tilknyttet:
    Veileder
1 - 3 av 3