Det som blir igjen (The Unswept Floor)

«Det som blir igjen» (The Unswept Floor) er et prosjekt som fokuserer på emaljens egenskaper som kunstnerisk medium. Gjennom farge, tekstur og komposisjon, skapes en mutasjon av maleriske kvaliteter og teknikker. Og ved fordypning i de forskjellige forbindelsene, både kjemiske og mekaniske, og kontrollerbare variabler som temperatur, metaller, legeringer og etterbehandling gjenoppdages emaljens egenskaper som relevant kunstnerisk virkemiddel på todimensjonal og tredimensjonal form, og i varierende format og størrelse. 

I utstillingsprosjektet «Det som blir igjen» er det hentet inspirasjon fra antikke greske og romerske gulvmosaikker der matrester og søppel er avbildet. Disse ble kalt ufeid gulv (asàrotos òikos) og kan ha vært et visuelt bevis på overflod og rikdom. Andre tolkninger kan være at det var mat for de døde, eller som et tidlig eksempel på memento mori. Ved å oversette elementer ved disse mosaikkene til et kontemporært uttrykk i emalje og å samle funnede objekter som opphøyes til et flatt hierarki der kompliserte emaljearbeider likestilles og defineres som rester eller søppel skapes et narrativ om samfunnet satt i et historisk perspektiv og miljøet vi lever i. Emaljearbeidene balanserer hårfint på grensen til hva som er bærbart og ikke bærbart, hva som er originalen og kopien, eller det som er funnet eller bearbeidet materiale. Den kontemporære smykkekunsten åpner for muligheter til å utforske kroppslig identitet i unik relasjon til offentlighet. Matrester, stemninger, regninger, tapte vennskap og uferdige prosjekter tegner opp et narrativ som er like poetisk og personlig som det er politisk. Ved å undersøke potensialet for dialog og for de kommuniserende aspektene ved smykker - knyttes det til spørsmål rundt identitet, signaler og kulturelle identitetsmarkører.

Mitt kunstneriske virke fokuserer i hovedsak med emalje som kunstnerisk medium, og kunstnerisk utforskning baserer seg særlig på de maleriske kvalitetene til flytende emalje. Gjennom eksperimentering med variabler som temperaturer, legeringer og etterbehandling foretas undersøkelser av emaljens egenskaper som igjen formuleres i utstillingsprosjekter. Herunder har prosjektet blitt vist i Kunstnerforbundet, Gallery Four, Gøteborg, Østlandsutstillingen og Årsutstillingen 2022 der det vant pris fra BKH som årets Kunsthåndverker. Prosjektet videreføres i flere utstillingsprosjekter i 2023 og 2024. Prosjektet ble også presentert under Artistic Research Week ved KHiO i 2022.

Emalje er glassmasse laget av silika, som finnes i naturen som kvarts iblandet silisiumdioksyd og som tilsettes forskjellige silisiumdioksider for å gi farge. Det blir deretter malt til forskjellige finhetsgrader til pulverform. Historisk ble emalje først brukt på gull, deretter sølv, kobber, bronse og så industrielt på støpejern og stål. De tidligste kjente emaljerte objektene vi kjenner til ble laget på Kypros rundt 1200-tallet f.Kr. i løpet av den mykenske-perioden. Fra det bysantiske Europa og islamsk kultur spredde teknikken seg til Kina og Japan. Kjente historiske emaljearbeider er f.eks Fabergé i Russland, Gustav Gaudernack, Marius Hammer og Torolf Prytz. Av senere kan nevnes arbeid av Grete Prytz Kittelsen og Sidsel Paaske. 

Mitt prosjekt "Det som blir igjen" fokuserer på å gjenoppdage emaljens egenskaper som kunstnerisk medium. Gjennom farge, tekstur og komposisjon, utforsker jeg emaljens maleriske kvaliteter på flate og tredimensjonale objetker. Ved fordypning i de forskjellige forbindelsene; kjemiske og mekaniske, og kontrollerbare variabler som temperatur, metaller, legeringer og etterbehandling gjenoppdages emaljens egenskaper som relevant kunstnerisk virkemiddel på todimensjonal og tredimensjonal form, og i varierende format og størrelse. Undersøkelsene har resultert i en rekke utstillinger samt en publikasjon.

I utstillingsprosjektet Det som blir igjen har er det hentet inspirasjon fra antikke greske og romerske gulvmosaikker der matrester og søppel er avbildet. Disse ble kalt ufeid gulv (asàrotos òikos) og kan ha vært et visuelt bevis på overflod og rikdom. Andre tolkninger kan være at det var mat for de døde, som et tidlig eksempel på memento mori. I utstillingen presenteres arbeider som balanserer hårfint på grensen til hva som er bærbart og ikke bærbart, hva som er originalen og kopien, eller det som er funnet eller bearbeidet materiale. Matrester, stemninger, regninger, tapte vennskap og uferdige prosjekter tegner opp et narrativ som er like poetisk og personlig som det er politisk.

I dette prosjektet har fokus i hovedsak vært emalje som kunstnerisk medium, og det har blitt forsket særlig på de maleriske kvalitetene til flytende emalje. Gjennom eksperimentering med variabler som temperaturer, legeringer og etterbehandling foretas undersøkelser av emaljens egenskaper som igjen formuleres i utstillingsprosjekter. Herunder har prosjektet blitt vist i Kunstnerforbundet, Gallery Four, Gøteborg, Østlandsutstillingen og Årsutstillingen 2022 der det vant pris fra BKH som årets Kunsthåndverker.

Prosjektet dokumenteres med tekst, foto samt resultater av utprøvninger der jeg ser på typer emalje, variasjoner i forhold til temperatur, tykkelse, antall lag, koeffisients i forhold til varme, transparens etc som vil bli samlet i et referansebibliotek. Denne innsamlingen av data vil danne grunnlaget for en formidling av hvordan emalje best mulig kan brukes i en kunstnerisk sammenheng og i undervisning.

Av miljømessige hensyn vil ikke blyholdig emalje benyttes. Særlige utfordringer i arbeid med emalje dreier seg i stor grad om spenninger mellom metall og emalje, temperatur- og dimensjonsvurderinger. Innhold av tinn, zink og karbon i legerte metaller som kan føre til at emaljen sprekker eller ikke fusjoneres med metallet og visse emaljer kan ikke brukes sammen eller må brukes i riktig rekkefølge i forhold til smeltetemperatur.

Dessverre finnes det ingen produsenter av emalje i Norden, men i Europa og spesielt i England, er det fremdeles noen firma som produserer egen emalje. Av disse er det bare én som produserer flytende emalje. Denne emaljen kan derfor ikke kjøpes av lokale leverandører, men må bestilles fra England. Jeg foretrekker å bruke dette firmaet framfor å bestille fra USA der det også finnes en produsent av flytende emalje.

All emalje brukes, dvs at rester samles opp og brukes som stabiliserende emalje på baksider etc. Arbeid som av en eller annen grunn mislykkes vil bli gjenbrukt til nye arbeider. Slik blir det svært lite svinn under prosessen. Jeg samler opp kobberoksidet som dannes i prosessen slik at fagområde keramikk kan bruke det i sine prosesser. Målet er å ha et emaljeverksted der det alt av materialer utnyttes og det er minimalt med svinn i prosessen.