Det som blir igjen

I Camilla Luihns utstilling Det som blir igjen har hun hentet inspirasjon fra antikke greske og romerske gulvmosaikker der matrester og søppel er avbildet. Disse ble kalt ufeid gulv (asàrotos òikos) og kan ha vært et visuelt bevis på overflod og rikdom. Andre tolkninger kan være at det var mat for de døde, som et tidlig eksempel på memento mori. Camilla Luihn arbeider i hovedsak med emalje som kunstnerisk medium, og forsker særlig på de maleriske kvalitetene til flytende emalje. Gjennom eksperimentering med variabler som temperaturer, legeringer og etterbehandling foretar Luihn en undersøkelse av emaljen som bærende element som åpner opp for grunnleggende verdispørsmål og refleksjon. Hva er verdifullt, hvordan omgås vi, hvordan behandler vi hverandre, miljøet og omgivelsene våre? I utstillingen presenteres arbeider som balanserer hårfint på grensen til hva som er bærbart og ikke bærbart, hva som er originalen og kopien, eller det som er funnet eller bearbeidet materiale. Den kontemporære smykkekunsten åpner for muligheter til å utforske kroppslig identitet i unik relasjon til offentlighet. Matrester, stemninger, regninger, tapte vennskap og uferdige prosjekter tegner opp et narrativ som er like poetisk og personlig som det er politisk. Luihn undersøker potensialet for dialog og for de kommuniserende aspektene ved smykke som knytter an til spørsmål rundt identitet, signaler og kulturelle identitetsmarkører. I serien Emaljer 2021 har Luihn gjennom en rekke kompliserte prosesser med mange brenninger, fargelag og rissing i emaljen, produsert bilder som fremstår som umiddelbare og skisseaktige – noe som bidrar til en spontanitet til et materiale som ofte knyttes til et mer kontrollert uttrykk. I likhet med installasjonen Det som blir igjen beveger Luihn seg med dette over i et landskap hvor maleri og tegning blir like naturlige ankerfester som smykke og metall, og åpner med dette opp for en mangfoldig lesning.