Prosjektet omfatter forskning og utviklingsarbeid innen Samfunnsarbeid gjennom kunst og med kunstfaglige uttrykk, der forskjellige narrativer/historier og livshistorier iscenesettes innenfor; teater/scenekunst, skjønnlitteratur og filmmediet. Livshistoriene skrives, fortelles og/eller på andre måter iscenesettes – og bearbeides faglig gjennom hele prosessen fra forarbeid til «sluttprodukt» og etterarbeid.
Tjue år etter at Freire skrev De undertryktes pedagogikk utga han The Pedagogy of Hope (Freire 1995). Tekstsamlingen The Pedagogy of Indignation (Freire, 2004) anbefales ofte lest parallelt. Titlene er talende – det er gjennom håp og indignasjon at vi kan bidra til å forbedre våre fellesskap og livsvilkår – både i små og større sammenhenger og understreker at alle mennesker allerede er i stand til å bidra og til å delta, og at ikke-undertrykkende praksis og framtidshåp er resultat av dialogbasert samhandling.
For å forstå større sosialpolitiske utfordringer må vi anlegge et hverdagslivsperspektiv og en orientering mot mikrososiale prosesser (Day 2006; Goffman 2010) som anerkjenner folk som kreative aktører i egne liv (Emirbayer og Mische 1998). Barrierer og begrensninger er ikke alltid forhåndsdefinerte utenfra. Freires problematisering av det han kalte grensesituasjoner, som produktive biografiske eller sosiale brudd, er viktig i denne sammenhengen. Grensesituasjoner er ikke stopp-punkter, men situasjoner som kan analyseres og gi muligheter for endring (Kirkwood og Kirkwood 1989).
Å skrive og snakke fram folks kreative praksiser og potensialer er dermed viktig. En metodisk tilnærming her er bruk av kroppsliggjorte narrativer i form av blant annet livshistorier og livsdokumenter, samt kunstneriske uttrykk.
Livshistoriene og livsdokumentene i samtlige arbeider knyttet til prosjektet inngår alle som eksistensielle møter, møter mellom forteller/scenekunstner og betrakteren, lytteren, medmennesket og forskeren. Det relasjonelle ved livshistoriene står sentralt. Når en historie blir delt, blir den et sosialt fenomen og virker potensielt kollektivt mobiliserende. Hva gjør det med den som forteller/iscenesetter sin fortelling? Hva vil det si å fortelle sin historie? Hvordan bidrar vissheten om livets slutt, og nærheten til døden, til å skape nye fortolkningsrom og meningsdanning – både for fortelleren og den som tar imot fortellingen. Hva er det mulig å fortelle i vår kultur, i vår tid? Hvilke arenaer har vi for å snakke om døden – og om smertefulle livserfaringer? Hva gjør den kreative prosessen med et menneske; blir det friske i mennesket friskere – har uttrykket og livshistorien en helende styrke? Eventuelt på hvilke måter skjer dette? Dette er spørsmål forskningen i prosjektet søker å finne svar på. Ulike syn på sykdom, helse, eksistensiell smerte og spørsmål omkring liv og død vil bli belyst.
Vi vil vise hvordan både det å fortelle og å lytte , gjør en forskjell i hvordan vi forstår oss selv, og våre livsbetingelser. Noen av historiene viserogså hvordan det er mulig å leve et godt liv med døden nært i livet. Dette ofte i motsetning til friske mennesker som holder døden på avstand, eller der døden sjelden eller aldri er et tema i hverdagen.
